Lørdag 12. oktober 2019 Lederen

Formalisme

• Debatten om Haddy Njies bok «Dagbok. 13. desember–13. februar» har på ny fått pressekorpset til å etterlyse en Vær varsom-plakat for sakprosa. Kommentator Jens Kihl i Bergens Tidende, NTBs nyhetssjef Sarah Sørheim og Aftenposten-kommentator Frank Rossavik krever et strengere etisk regelverk for forlagene. Det er en skjebnens ironi at utspillene kommer fra nettopp pressen. Medienes omfattende dekning av varslene mot tidligere Ap-nestleder og Njies ektemann Trond Giske er et klassisk eksempel på et voldsomt mediedrev – uavhengig av hva man måtte mene om hans oppførsel. Og det regelverket kommentatorene etterlyser, som de selv styres etter, brøt pressen selv i Giske-saken. Det viser PFU-fellelsen av VG – BT og Aftenpostens konsernkollega i Schibsted – for Bar Vulkan-saken.

• Det er enkelt nok å kreve strengere regler for forlag. Men hva gjør det med litteraturen, og hvilke konsekvenser har det for offentligheten? Etter debattene om plagiat og lån i skjønnlitteraturen har flere forlag begynt å ta inn kildelister i romaner. Vigdis Hiorths «Arv og miljø» ble for noen år tilbake tilført en kort litteraturliste etter kritikk, og Agnes Ravatns nye «Dei sju dørene» har med henvisninger til artikler hun har brukt i arbeidet med boka. Dersom listene kommer som følge av frykt for å trå feil, er det grunn til å advare mot en slik utvikling i norsk forleggeri.

• En fryktsom offentlighet finner måter å beskytte seg på, bak kildelister, juristuttalelser og regelverk. Det kan skape en rigid og anti­septisk offentlighet, hvor ytringer og skriftstykker blir uangripelige, men også mindre interessante. Lesere er i all hovedsak opplyste og reflekterte og godt utrustet til å gjøre seg opp en egen mening. I stedet for å pålegge forlagene en Vær varsom-plakat kunne pressen vært åpnere om dens begrensninger på eget område. Plakatens gode intensjon om imøtegåelse har for eksempel skapt en kultur hvor mediene henter inn korte, formelle tilsvar, men uten at den kritiserte virkelig får komme til orde med sin historie. Det er ikke formalistisk, men modig forleggeri vi trenger.