Mandag 9. desember 2019 Lederen

Råd og uråd

• Regjeringens forslag til ny medie­lov, som ble lagt fram tirsdag, innebærer en ny radikalt ny organisering av mediestøtta: Sju fagfolk skal forvalte drøyt 430 millioner kroner uten innblanding fra verken politikere eller bransjen selv. Rådet gis makt til å legge ned eksisterende ordninger – eller foreslå nye. Det finnes ingen «sikkerhetsventil», ingen mulighet for politikerne til å overprøve rådets vedtak, og det legges heller ingen begrensning på hvor store summer som kan omfordeles fra ett år til et annet.

• Modellen framstår reinskåren, kompromiss­løs, uten indre motsigelser – på papiret. Aye, there’s the rub, som prinsen sa. Forslaget som nå er sendt ut på høring, bærer preg av at noen flittige skrivebordsstrateger i departementet har knepet igjen øynene – dét pleier å lette spranget fra realitet til idealitet – og nærmest på frihånd tegnet opp en ny støttemodell. Kanskje har man skjelt litt til Storbritannia, det europeiske landet som mest konsekvent har knesatt prinsippet om «armlengdes avstand» i kultur- og mediepolitikken. I Norge har vi vært vant til en mer «urein» modell, dels med sterke korporative innslag, tydeligst eksemplifisert ved at kunstnerorganisasjonene selv fordeler statens stipender. For pressestøttas del er det Stortinget som bevilger midler, departementet som utformer regelverk og Medie­tilsynet som vurderer søknader – i dialog med et «tilskuddsutvalg» hvor flere medier er representert.

• De færreste ønsker seg at interesse­grupper uforstyrret skal kunne fordele statlige midler seg imellom, eller at politikere gis anledning til å intervenere i enkeltsaker. Men det er heller ikke dette som har vært realiteten i norsk medie­politikk de siste ti­årene. Derfor har NJ-leder Hege Iren Frantzen et poeng når hun omtaler medie­støtterådet som «et svar på et spørsmål ingen har stilt». Før regjeringen gjennomfører en så radikal reform, burde den ta inn ­over seg de mange innsigelsene som er reist mot den britiske modellen de siste 70 åra, som at den fremmer et fåmannsvelde og at rådsmedlemmene rekrutteres fra de samme miljøer som den politiske eliten.