Onsdag 11. desember 2019 Lederen

Innflytelse

• Sveriges regjering unngikk med nød og neppe en større krise denne uka, etter at Vänsterpartiet i går trakk mistillitsforslaget mot sosialdemokratenes arbeidsmarkeds­minister Eva Nordmark. Mis­tilliten ble fremmet sammen med Moderaterna, Kristdemokraterna og Sverige­demokraterna og gjaldt privatisering av arbeidsformidlingen. Regjeringspartiene Miljö­partiet og Socialdemokraterna har bundet seg til privatiseringen i den såkalte Januariavtalen, som gjorde Stefan Löfvens mindretallsregjering mulig. Avtalen er inngått med de liberale partiene Centerpartiet og Liberalerna. Den binder regjeringen til oppsiktsvekkende høyrevridd politikk, med skattekutt, svekket stillingsvern og full stans i arbeidet mot profitt i velferden.

• Regjeringen har imidlertid ikke flertall, selv med støtte fra de liberale partiene. Likevel har Vänsterpartiet gått med på avtalen, fordi det mente det viktigste var å holde Sverigedemokraterna utenfor politisk innflytelse. Når partiet endte med å trekke mistilliten tilbake, var det fordi det fikk gjennomslag for flere endringer i det opprinnelige forslaget. Blant annet fikk partiet regjeringen med på å opprettholde flere lokalkontorer og spytte inn mer penger. For Vänsterpartiet var saken viktig av to grunner: For det første fikk de bremset det opprinnelige forslaget. For det andre fikk partiet vist at de har politisk innflytelse i Riksdagen.

• Det siste er viktig fordi Januariavtalen eksplisitt slår fast at Vänsterpartiet ikke skal ha politisk innflytelse. Denne uka viste partiet at det ikke slår seg til ro med det, men er villig til å kjempe for sine saker, forhandle og finne flertall i Riksdagen. For Löfven må det være en ekstra hodepine at den borgerlige opposisjonen og Sverigedemokraterna vurderte mistillit i en sak de ellers var forventet å støtte. Det viser at de er villige til å utfordre regjeringens svake grunnlag i tida framover. Den politiske situasjonen i Sverige viser at hestehandler uten parlamentarisk grunnlag er risikabelt. Til sjuende og sist er det avgjørende for demokratiets legitimitet at partiene i parlamentet kjemper for sine saker.