Lørdag 21. desember 2019 Anmeldelse

Et sanselig kaos

STILLBILDE: Danske Naja Marie Aidts «Poesibok» inneholder barndommens erindringer. FOTO: HANNE MARIE LENTH SOLBØ

Syklisk: Naja Marie Aidts dikt skaper avtrykk av en oppvekst, i en vill bilderikdom.

ANMELDELSE

Et av de første diktene i Naja Marie Aidts «Poesibok», ‘Vintergleder’, slår luften ut av meg både ved første- og annengangs lesing. Det handler ikke så mye om at det treffer meg som at diktet er overveldende, både hva gjelder lengde og bilderikdom. Over flere sider følger ‘Vintergleder’ en form der diktjeget ramser opp ting, begivenheter, erfaringer. Skjønt, diktjeg: Et jeg er knapt synlig her, snarere er det snakk om en jegløs utsigelse. Et (relativt tilfeldig) utdrag:

Behandle et brannsår.

Ikke vite hvor grensen går.

Huske å ringe til skatteetaten.

Kjenne igjen hjertet til en fremmed

og se: det er laget av tinn og fjær.

Ærbødighet overfor astronomer.

Et glimt av sin egen kantete skjønnhet

i en annens blikk.

Lyst på rødt kjøtt.

Å gå hele dagen for å komme over et tap.

Over seks boksider løper dette diktet, med bilde på bilde, situasjon på situasjon, prosaisk hverdag og lyriske fraser om hverandre, som visker det forrige bildet ut og straks selv skal viskes ut av det neste. Men helt mot slutten, med de siste versene i diktet, slår Aidt en sløyfe tilbake til begynnelsen, gjentar fraser, og skaper dermed en syklus. Nettopp i dette spillet mellom vill bilderikdom og syklisk tilbakekomst finner «Poesibok» sin form og sitt narrativ.

DIKT

Naja Marie Aidt

Poesibok

Gjendiktet av Nils-Øivind Haagensen

Flamme forlag 2019, 96 sider

Allerede har jeg sett andre bemerke en frase fra boka, «Form som storm», som dens iboende poetikk, noe som er fullt forståelig. Bokas ni seksjoner kommer med til dels svært ulike formuttrykk, dessuten typografi og oppsett: Fra den oppramsende formen i ‘Vintergleder’ via seksjonen ‘En gang’, bestående av prosalyriske tekster, og til seksjonen ‘åh sommer’, hvor teksten står på høykant og fordrer en vridning av boka jeg holder i hånda.

Det springende, sprengende formuttrykket speiler diktenes voldsomme sanselighet, en språklig tilstede­værelse som skriver seg mot barndommens erfarings­verden, der det aller meste er av interesse og ingenting for lite, og siden mot et voksenliv som erindrer både barnet og tapet.

Selv om det ikke er en narrativ diktbok per se, finnes det en slags fortelling i boka: To barn, en mor og en far, deretter et brudd, farens nye liv og barnas forvirring og manglende tilhørighet. Seksjonen ‘En gang’ treffer meg sterkest, kanskje særlig fordi Aidt her er på sitt mest direkte, at bildene får hvile. I teksten ‘skje’ får vi demonstrert barnets erfaring av at dets private grenser trampes over av farens nye, grenseløse liv:

[…] du står og lener deg mot det brune skapet på kjøkkenet og ser henne smile og stappe den i munnen, skjeen du fikk til dåpen i en helt annen verden hvor man lærte å tro på noe som man nå ikke lenger kan tro på og sånn skjedde det mange små overgrep blant mange større

På den ene siden er scenen klassisk, et barn som oppdager reglenes vilkårlighet. Men det er også et barn som, slik diktsamlingen for øvrig vitner om, opplever en grunnleggende forskyvning av egen identitet – mitt er ikke lenger mitt, noe er revet bort.

Mot denne singulære erfaringen står syklusen, erkjennelsen av at årstider, familiekonstellasjoner og menneskeliv skal komme og gå. Diktningen, som boka, fungerer da som stillbilde, erindringsbilde, som i ett av bokas vakreste, og enkleste, bilder:

kirkegården dekket av rimfrost

en levende fugl på en fugl av stein

En «poesibog» er, ifølge den danske ordboka, en bok der venner og bekjente kan skrive inn hilsener i form av dikt og vers. Kanskje er det en fruktbar forståelsesramme også for Aidts lille bok: At det er de sanselige avtrykkene fra en oppvekst, for alltid fortidig, som hilser ut fra sidene.

bokmagasinet@klassekampen.no