Mandag 23. desember 2019 Essay

Dagens britiske folk-scene: Der tradisjonene igjen kolliderer med det som er samtidens musikk, og ett av resultatene er undergrunnsuksessen til Richard Dawson.

Britene og deres folk

NY FOLK: Richard Dawson (øverst) og Snapped Ankles, Gazelle Twin og Lankum. FOTO: DOMINO/KASIA WOZNIAK/GAZELLE TWIN/ROUGH TRADE

I politisk urolige tider som våre er det ikke overraskende at britisk folk revitaliseres.

ESSAY

Det er sommernatt i byen Totnes i Devon, sørvest i England. I andre etasje på en pub er det unge bandet Snapped Ankles akkurat i gang med settet sitt. Kledd i rufsete, organiske kostymer ser de fire bandmedlemmene ut som de kunne ha vært statister i «Game of Thrones».

Iført mose, blader, hvit pels og reinsdyrhorn, bruker de elgitarer og synthesizere, men også vedkubber og trommer lagd av dyrehud. Musikken er høy, hypnotisk og repetitiv, men på en måte svever den over en kaotisk avgrunn. Snapped Ankles må være det mest spennende britiske livebandet jeg har sett på mange år.

BRITISK FOLK

• De seneste årene har en rekke artister i det britiske og irske folk-segmentet hatt et merkbart gjennomslag, bl.a. ved kritiker- og salgssuksessen den snart Norgesaktuelle Richard Dawson har opplevd med årets album «2020» (Domino).

• Utgangspunktet for denne teksten er hvordan dagens folk forholder seg til musikktradisjonene, og hvordan/hvorfor også den bredere britiske samtidskulturen gjennomsyres av natur, mytologi og nasjonal identitet.

• Artikkelforfatteren er opprinnelig fra Bristol, men er i dag bosatt i Oslo hvor han er redaktør av Jazznytt. Han er tidligere redaktør/skribent i britiske The Wire og har skrevet flere bøker – ikke minst «Electric Eden: Unearthing Britain’s Visionary Music» (Faber & Faber, 2010), en bok om 60- og 70-tallets britiske folk.

England og det nasjonale

Noe merkelig er på gang innenfor britisk kultur. Går du inn i hvilken som helst bokhandel, vil du se en hel vegg av såkalt naturprosa: hyller fulle av bøker om britiske landskaper og lokalhistorie. Det finnes også en raskt voksende undergrunnsscene for folk og folkrock, som spenner over akustiske versjoner av gamle tradisjonssanger av Sharron Kraus og Eliza Carthy til mer eiendommelige eksperimentelle uttrykk, som hos Gazelle Twin og Grumbling Fur. Det er kanskje ikke folk slik vi vanligvis tenker på den, men det ser ut til å komme fra de samme mystiske stedene: landsbygda, ikke byene; de bortgjemte avkrokene, ikke sentrumsgatene; en hemmelig hage som er organisk bevart, fjernt fra de stadig vekslende trendene i mainstream-musikken.

Samtidig har «folk horror» blitt et av de hippeste begrepene på tvers av alle kunstformer. I avisartikler, radioprogrammer og til og med på akademiske konferanser blir det gjort forsøk på å analysere og definere sjangeren. Et typisk eksempel er kultfilmen «The Wicker Man» fra 1973, hvis uhygge og hedenske offerritualer man også ser spor av i årets svensk-amerikanske skrekkproduksjon «Midsommar». I alt fra romaner som Andrew Michael Hurleys «Starve Acre» og Fiona Mozleys «Elmet» til nylige britiske filmer som «A Field in England» (Ben Wheatley) og «Bait» (Mark Jenkin), og til HBO-serien «Britannia», bobler Storbritannias urettferdige samfunnsforhold og vanskelige historie opp gjennom et filter av overnaturlige visjoner og hjemsøkte landskaper.

I Norge har begrepet folk en klar betydning («mennesker»), men i det engelske språket står ordet folk enten alene eller brukes som adjektiv, hvor det da betegner en abstrakt samling av former og estetikk. Folk er en aura, eller et drømmerom som kan tilsettes musikk, film, klær, litteratur og så videre. Det gjenspeiler en interesse for det landlige (i motsetning til det urbane), landskapets skjulte hemmeligheter, de «underlige» ritualene som overlever fra en fortid vi ikke forstår fullt ut.

Folk som idé oppsto midt på 1800-tallet, da forskjellige entusiaster rundt om i landet begynte å samle folkesanger. Det gjorde de av frykt for å miste tradisjonene i kjølvannet av de enorme industrielle fremskrittene i det viktorianske Storbritannia. For dette er tankegods som alltid ser ut til å bre om seg når det kjente står i fare for å forsvinne.

I det siste hundreåret har forskjellige generasjoner av musikere brukt folk for å fornye ideen om britisk musikk. Først var det komponister som Ralph Vaughan Williams som vevde folk inn i orkestermusikken. Senere skapte de venstreorienterte folksangerne fra 1950-årene, med Ewan McColl i spissen, en nedstrippet, ofte uakkompagnert, versjon av tradisjonsmusikk, som la vekt på «autentisitet». Sent i 1960-årene vokste den elektriske folkrocken frem, blant annet med artister som Fairport Convention, Pentangle, Sandy Denny og John Martyn. Man kan også hevde at folk som idé gjennomsyrer senere pop og rock, fra Kate Bush til Robert Plant, samt de rare elektroniske musikalske stemningene til Boards of Canada og Gazelle Twin.

Nå: Divided Kingdom

Har du noen gang lurt på hvorfor det ikke finnes noen engelsk ekvivalent til bunaden? England har ikke noe nasjonalkostyme, fordi Storbritannia i stor grad har satt bort «tradisjon» til Skottland, Wales og Nord-Irland. Det finnes noen snodige greier som har overlevd her og der – morrisdans, bålfester, osterullekonkurranser, halmbjørner – men England er det eneste landet i Storbritannia som ikke feirer nasjonaldagen sin offentlig (St. Georgsdagen, 23. april). Med mindre du regner med karnevalet i Notting Hill i august, som kun foregår i London, eller feiringen av et mislykket forsøk på å sprenge parlamentet (5. november), finnes det ingenting i England som kan sammenliknes med 17. mai.

Nasjonal identitet er komplisert i Storbritannia. For eksempel kaller jeg meg selv for både engelsk, britisk og EU-borger (et privilegium som har vært truet siden 2016). Halvparten av nasjonen synes det er greit, den andre halvparten har store problemer med det. Fra plasseringen av partiene front mot front i parlamentet til et valgsystem der «vinneren tar alt», er opposisjon og konflikt innvevd i all politikk i landet. Det forente kongerike har blitt Det splittede kongerike. Brexit-krisen og den britiske regjeringens høyredreining bare øker den enorme splittelsen i samfunnet.

Kolliderer med samtiden

Som man har sett ved jevne mellomrom de siste 150 årene, i musikken har folk-retningen blomstret opp igjen når vi har stått i fare for å miste de kjente og stabile delene av samfunnet. Den gamle musikken vender tilbake som en slags redningsaksjon, men alltid i endret form, fordi den kolliderer med det som er samtidens musikk i hver tidsalder. Nå befinner folk seg igjen ved en korsvei. Den bærer i seg en sterk protesthistorie, men den kan i like stor grad representere en pause fra dagliglivet.

Innenfor musikkindustrien regnes folk som en egen sjanger, vanligvis rolig, akustisk og visepreget, noe som skaper en forbrukervennlig atmosfære hos din lokale kaffekjede. Men bortenfor mainstreamen har folk en kvasi-middelaldersk sound, med drone- og dreielirelyder, felelåt og vokalharmonier med ekkoklang. Denne gammeldagse strukturen maner frem en verden før den industrielle revolusjon, kanskje til og med før normannerne beseiret landet, og i de mest ekstreme tilfellene, fra en førkristen tid. Det ligger et forførerisk hedensk slør over britisk folk, og det gir opphav til de magiske elementene og overnaturlige bildene i våre mest gåtefulle sanger. Vi kan se en liknende tendens i utkanten av norsk black metal, der band som Wardruna omfavner hedensk tro og satanisme i motsetning til den kristne kirken. Kristendommen har ikke så sterk posisjon i den britiske nasjonens liv, og hedendommen fremstår som et attraktivt alternativt univers.

Romantisk modernisme

Nå ser man den nye generasjon av sangere-låtskrivere som lager sine egne personlige versjoner av folk-tradisjonen. Blant disse er Alasdair Roberts, Unthank-søstrene, Sam Lee og Lisa Knapp. Ved å blande sanger fra en eldre folk-kanon med sine egne originalkomposisjoner, viser disse artistene interesse for aspektet av folk forbundet med eventyr, myter og det magiske. Og hvis du kikker litt forbi mainstreamartistene, som Mumford and Sons, finner du band som Trembling Bells, Sproatly Smith og Bird in the Belly. Hver og ett av dem gjenoppfinner ånden fra Storbritannias folk-sangbok for sin egen tid og på sin egen måte, slik folkrock-gigantene gjorde i 1960-årene. Her ser man at folk tar form av en «romantisk modernisme», forbundet med magisk tenkning, poesi og det britiske landskapet.

Andre musikere har vært opptatt av folk slik den er brukt i protestsanger. Grace Petrie, en sangartist fra Leicester, har fremført politisk, feministisk folk-pop i de siste ti årene. Nancy Kerr og Karine Polwart har inkludert materiale om miljø og klimakrise, mens et låtsamlingsinitiativ fra felespilleren Rowan Piggott, «Songhive», har som mål å øke bevisstheten rundt den forsvinnende biebestanden.

Forholdet til det irske

Det siste albumet fra det irske bandet Lankum, «The Livelong Day» – som er like mye inspirert av punk-energi og My Bloody Valentine som tradisjonell irsk jigg – har både antifascistiske ballader og irske drikkeviser, støygitarer og tradisjonell irsk sekkepipe.

Irsk musikk har en særegen historie, men den er sammenvevd med tradisjonsmusikken i Storbritannia gjennom en keltisk arv som går på tvers av samtidens grenser. Irlands feler, harper, sekkepiper og håndtrommer kjennes som essensen i folk slik den framstår overalt på De britiske øyer. Mange av de irske protestsangene har jo også opphav i det historisk sett problematiske forholdet til britene helt fra okkupasjonen på 1600-tallet, gjennom manglende støtte under hungersnøden i 1846 og til den antibritiske republikanismen på 1900-tallet. Lankums rufsete folk-punk er en naturlig etterfølger etter The Pogues, det irske bandet som fra 1980-tallet av fikk stor suksess etter at de koblet irsk fylle-energi sammen med hybrid påvirkning fra et mangfoldig London.

Keep calm and carry on

Jeg kan også nevne den overraskende suksessen til undergrunnskunstneren Richard Dawson fra Newcastle. Han skaper en eksentrisk musikk som ikke kan kalles folk, men som heller ikke er pop. Det er en visjon av dagens Storbritannia med all sin falmede skjønnhet, sosiale urettferdighet og evne til å «keep calm and carry on» i tøffe tider. I den forstand kan du kalle det en moderne folk, som reflekterer verdens bilde tilbake på seg selv gjennom et forvrengt speil.

Dette er hverdagen, den synlige britiske fattigdommen med matsentraler, barn som går sultne og utrygge arbeidsforhold – eksempler som minner oss om at den kommersielle popmusikken for det meste har overgitt seg til storkapitalismens herrer og gitt opp ethvert forsøk på noen som helst form for radikalisme eller engasjement i politisk følsomme spørsmål. Folk, derimot, har alt som skal til for nettopp det. I denne musikken utkjempes Storbritannias indre kamper: Den skaper dialoger mellom fortid og fremtid, nostalgi og fremskritt, renhet og multikulturalisme.

En lengsel og en visjon

Folk står ikke for noen rigid tradisjon. Den er en prosess, som utvikler seg over tid, som endres konstant og stadig fornyes. Når noen insisterer på at det finnes én riktig og én gal måte å fremføre folk på, dør musikken litt. Den er mektigst (og mest formålstjenlig) når den søker nye former og nye kanaler, som rennende vann eller elektrisitet.

Derfor er et band som Snapped Ankles så spennende akkurat nå – de kanaliserer en lengsel etter en slags fortryllelse, undring og mystikk og en følelse av tilhørighet, noe som den britiske staten ikke gir deg.

Storbritannias røtter går dypt, brer seg utover og har snodd seg til uløselige knuter. Ettersom nasjonen fra 2020 setter kursen inn i ukjent politisk territorium, vil mer og mer av denne underjordiske floken bli avdekket.

musikk@klassekampen.no

Oversatt av Inger Sverreson Holmes

16. januar spiller Richard Dawson på Blå i Oslo, 18. januar på Tyven i Trondheim og 19. januar på Folken i Stavanger.

Artikkelen er oppdatert: 25. februar 2020 kl. 10.44