Mandag 30. desember 2019

Skrev ikke Olav H. Hauge dagbok under krigen, har heftene gått tapt – eller ble de kanskje makulert?

Den mystiske tausheten

DAGBOKSKRIVER: Kjartan Fløgstad mener det er verdt å spørre hva en så viktig person i norsk historie som Olav H. Hauge tenkte og gjorde under andre verdenskrig.FOTO: TOROLF ENGEN

Kjartan Fløgstad mener hullet i Olav H. Hauges dag­bøker inviterer til spekulasjon. – Kan bli utgangspunkt for sladder, advarer litteraturprofessor.

Bøker

Fra mars 1924 til mai 1994 skrev poeten Olav H. Hauge dagbok i hefter – slike skole­elever en gang skrev stiler i. Men i perioden 1939 til 1944 finnes det ingen nedtegnelser. Hefte 4 avsluttes 17. april 1939, mens første datering i hefte 5 er 10. juni 1944.

Dette oppholdet i dagboksskrivingen er et av temaene Kjartan Fløgstad tar inn i sin nyeste roman «Due og drone», som kom tidligere høst.

I Fløgstads fiktive univers har de fått navnet «dei fråverande krigsdagbøkene», men også i den virkelige verden er forfatteren åpen for å spekulere i tomrommet i dagbokskrivingen.

Her koples det også opp til at Olav H. Hauge før krigen skal ha sagt «Heil Hitler» til noen tyske marinegaster i Ulvik, og at han 7. mai 1938 skrev «Hitler er ein stor mann» etter å ha hørt en tale av diktatoren fra Roma.

– Dette er fem års tomrom, og det finnes ingen sikre teorier. Det kan være ymse forklaringer som passer, og de kan handle om alt fra at han hadde store personlige problemer til at politikken kan ha spilt inn – at det har stått ting i dagbøkene som han ikke ville bringe videre. Men dette blir selvfølgelig bare spekulasjoner, sier Fløgstad.

– Men er det greit å ymte frampå med slike spekulasjoner?

– Ja, Hauge er vår største poet. Det er derfor absolutt en grunn til å spekulere i hvorfor dagbøkene ikke finnes, og hva en så viktig person i moderne norsk historie tenkte og gjorde under andre verdenskrig.

Dagbok 1924–1994:

• I 84 hefter – fra mars 1924 da han var 15 år til mai 1994 uka før han døde – førte Olav H. Hauge dagbok.

• «Dagbok 1924–1994» ble utgitt i fem bind av Samlaget i august 2000, med en innledning av litteraturprofessor Atle Kittang.

• Det er mye som tyder på at Hauge skrev dagbøkene med tanke om at de skulle gis ut. Forfatteren kommenterer blant annet dagboksjangeren og hva en risikerer, ofrer og eksponerer i slike verk. –

– Kan skape mistanke

Men hvorfor skal man spekulere i hva Norges største poet tenkte, gjorde og skrev under krigen? Idar Stegane, professor emeritus i nordisk litteratur ved Universitetet i Bergen og en av Norges fremste Hauge-kjennere, håper spekulasjonene ikke påvirker Hauges ettermæle.

– Spekulasjoner er lov, og det kan absolutt finnes gode grunner til å spekulere. Men dette som kommer fra Fløgstad nå, kan lett føre til mistenkeliggjøring. Sladderen skal ha et utgangspunkt, og dette kan i en forlengelse fungere som nettopp et slikt utgangspunkt, sier Stegane.

Han har allerede sett at det i gjengivelsen av Fløgstads spekulasjoner skjer misoppfatninger. Han viser til at da Dag og Tid-anmelder Bjørn Kvalsvik Nicolaysen omtalte tematikken, og skrev at «Hauge gjorde seg til vens med marinegaster ved å gjøre Hitlerhelsing».

– Han gjorde jo seg ikke «til vens» med dem. Hauge var bare en ung mann som ville prøve tysken sin. Han gjorde hilsenen først da han forlot dem. Dette viser hvor lett det skjer misoppfatninger i slike saker, selv om det i utgangspunktet ikke er ment som det, sier Stegane.

– Jeg setter Fløgstad høyt, men jeg forstår ikke hvorfor det er nødvendig for ham å spekulere på denne måten.

Bjørn Kvalsvik Nicolaysen mener ordlyden om møtet med tyskerne handler om nyanseforskjeller.

– Det handler uansett om at han gjerne ville ha kontakt. Det er ikke jeg som har framhevet hilsemåten, det er det Fløgstad som har gjort, jeg leser ikke noe som helst inn i det. Denne diskusjonen er et eksempel på tøvete runder med avklaringer som oppstår ved den slags hinting, sier Nicolaysen.

– Uklart og litt forstyrrende

I anmeldelsen sin setter Nicolaysen også spørsmålstegn ved Fløgstads valg om å bruke tid og plass på hullene i Hauges dagboksskriving:

«Spørsmålet melder seg om Hauge-framstillinga skal lesast som eit grep for å så tvil om kva sinnelag Hauge hadde under krigen. Men kvifor denne ymtinga? Kvifor vert ikkje spørsmålet fylgt til endes?»

– Når denne passusen fra 1938 om Hitler også er nevnt, tyder det på at han vil fortelle at Hauge hadde en dragning mot det tyske. Og Hauge var, som mange andre, glad i tysk litteratur. Mens den andre karakteren i boka fra det samme området står på rett side, blir det stående helt uavklart hva som er ment med Hauge. Det hele blir uklart og litt forstyrrende, sier Nicolaysen, som understreker at han ikke er ute etter å rette noen moralsk pekefinger mot Fløgstad.

Cappelens forklaring

Bildekunstner Bodil Cappelen var gift med Olav H. Hauge fra 1978 til hans død i 1994. Hun mener det finnes enkle forklaringer på hvorfor det er hull i Hauges dagboksnotater.

– Olav sa til meg at han aldri hadde vært så sliten som han var under krigen. Han gikk i hardt dagsarbeid og hadde ikke overskudd til å røre en penn i det hele tatt.

Det han hadde av skrivetid, gikk med til diktskriving, påpeker hun. En diktsamling ble refusert like før krigen, og det han fikk gjort av tekstarbeid under krigen var å redigere gamle og skrive nye dikt. Hans debut kom med samlingen «Glør i oska» fra 1946.

– Det var kun arbeidet med den nye diktsamlingen som sto i hodet på han. Fløgstad får selvsagt spekulere så mye han vil, men vi har fakta på bordet, og det er det jeg bryr meg om.

Også Idar Stegane påpeker at hullet i dagbokskrivingen er forståelig av flere grunner, og dessuten er mer omfattende enn det Fløgstad skriver.

– Hauge skriver bare ett innlegg i 1939 og skriver sporadisk i tida før det. Under krigen var han evakuert noen måneder og jobbet ellers hardt som løsarbeider i bygda. Den tida og de kreftene han hadde til skriving, brukte han på diktene som kom ut etter krigen.

– Beundret sterke menn

Knut Olav Åmås, i dag Fritt Ord-direktør, kom i 2004 med biografien «Mitt liv var draum» om Olav H. Hauge. Åmås har selv lett overalt, gjennom fire års arbeid med boka, etter flere dagboksnotater fra Hauges krigsdager.

– Det er et mysterium, vi vet ikke. Det er underlig og uforklarlig, for han var litterært produktiv under krigen og fikk til og med publisert dikt. Men alt utover det jeg skriver i biografien, framstår for meg selv som gjetninger, sier Åmås.

– Jeg spurte og grov hos alle kilder jeg hadde, hundrevis, underveis i arbeidet med boka, og fant ikke svar. Heller ikke i titusenvis av upubliserte og usorterte papirer.

Åmås ser at spekulasjoner om dette er interessant, men for biografen framstår Hauge på denne tida først og fremst som politisk uinteressert, uinformert og naiv.

– Jeg tror heller ikke vi skal lese nazisme ut av historien fra kaia i Ulvik i 1938. Men han hadde en livslang beundring for sterke, handlende menn. I oktober 1944 håper han krigen snart tar slutt så han kan få kjøpt bøker fra utlandet igjen. Det var hans verden, så langt vi vet.

I biografien skriver Åmås at Hauges refleksjonsnivå på denne tida «ikkje er grensesprengjande». Han hevder Hauges politiske tekning går ut fra det individualistisk-irrasjonelle paradigmet: «Hauge tek klår avstand frå krigen, men han gjer det igjen i ein tone av ein påfallande aristokratisk elitisme».

Fløgstads dikteriske bruk av denne uvissheten er selvsagt ok, sier Åmås.

– Vi vet rett og slett ikke om Hauge skrev dagbøker i noen av krigsårene, og hvis han skrev, aner vi ikke hva som har skjedd med dem – om han ødela dem selv, om noen andre har tatt dem etter at han døde – eller hva. Fløgstads bruk av dette er jo en skjønnlitterær forfatters frie valg.

Hyller Hauge

Gjennom Fløgstads forfatterskap har det ved flere tilfeller kommet fram grumsete sider ved ulike europeiske forfattere, tenkere og kulturpersonligheter, både i romaner og i essaysamlingen «Etter i saumane».

Fløgstad vil ikke sammenlikne omtalen av Hauge med disse andre tilfellene.

– Det vil jeg ikke si så mye om. En roman har rom for spekulasjoner og handler ofte om det som ikke finnes. At jeg kaller det for «krigsdagbøkene», blir en slags hommage, for å si det på en jålete måte, til en poet jeg har et dypt og sterkt personlig forhold til.

kultur@klassekampen.no

SISTE OPPTEGNELSE: Hefte 4 avsluttes 17. april 1939, med diktet «Fåfengd». Motstående side er blank. FOTO: NASJONALBIBLIOTEKET
Kjartan Fløgstad