Mandag 13. januar 2020 Essay

Å leve og dø i Rinkeby: Rap og gatevirkelighet overlapper i blodflekkete gråsoner i den tragiske sagaen om Yasin Byn.

I skyggen av betongen

MED HELE BYN I RYGGEN: Tilsynelatende, i alle fall, der rapperen Yasin poserte med sine brødre (angivelig fra gjengen Shottaz) foran tunnelbanan i Rinkeby, i den fortsatt ferske videoen til låta «DSGIS (Det som göms i snö)». FOTO: SKJERMDUMP FRA YOUTUBE

1. juledag kom den nye skiva til Yasin, en av rap-Sveriges viktigste stemmer. Den gikk rett til strømmetoppen. Natt til nyttårsaften ble han så pågrepet for drap på barndomsvennen.

Sverige NÅ

Det er frost på bakken og røde rander med blod, ned fra døra på et sølvfarget bilkarosseri, i det morbide utsnittet Aftonbladets fotograf fanger opp i bildet som publiseres nyttårsaften, når de melder at en ung mann på bare tjue år har blitt skutt i hodet og drept i en bil i Rinkeby natten som var. Og at fem menn har blitt pågrepet i løpet av samme natt. Blant dem en kjent svensk rapper, på det tidspunktet fortsatt ikke identifisert med navn. Nok en overskrift, nok et navnløst nummer i statistikken – både offer og gjerningsmann.

«Det är inte därfor våra föräldrar kom hit. Dom kom hit för att vi ska ha utbildning, för att vi ska göra nåt med vårt liv. Min mamma kom hit helt själv, hon har uppfostrat fem barn. Hon kom inte hit för att jag ska bli en i statistiken.» Opptaket er fra mai 2019, og har du på deg hodetelefoner og lytter godt, kan du høre den klaustrofobiske akustikken i besøksrommet til et ikke spesifisert svensk fengsel i såkalt sikkerhetsklasse 1.

Det var der inne den svenske radiolegenden Mats Nileskär rigget opp mikrofon og sin trofaste båndopptager, den som har fulgt ham i en eksepsjonell (og eksentrisk) journalistisk kartlegging av utviklingen i svensk og internasjonal soulmusikk i bredeste forstand, deri inkludert rap, i over førti år med radioprogrammet P3 Soul. Det var Nileskär som gjorde Tupac-intervjuet som Kendrick Lamar samplet og benyttet som et slags rammeverk for sitt mesterverk «To Pimp a Butterfly». Det samme intervjuet som Nileskär spilte sentrale bruddstykker av i sendingen 19. mai i fjor, som for å sette det eksklusive intervjuet fra besøksrommet, med Rinkebyrapperen Yasin Byn, i en bredere historisk kontekst. På det tidspunktet hadde Yasin, døpt Abdullahi Mahamoud (det «adopterte etternavnet» er en forkortelse for hjemstedet), sonet snart ett år av en dom på to år og tre måneder for såkalt grovt vapenbrott.

YASIN BYN

• Svensk rapper født 11. januar 1998 som Yasin Abdullahi Mahamoud, kjent under rapnavn som Yasinthedon, YB, Yasin Byn eller bare Yasin. Byn er forkortelse for hjemstedet Rinkeby.

• Signert til Sony Music som tenåring rundt midten av 2010-tallet, men slo gjennom som uavhengig artist. Har parallelt med dette, ifølge svensk påtalemyndighet, vært aktiv i «mellomledersjiktet» til den lokale gjengen Shottaz.

• Etter spredte singler og et avbrekk i karrieren grunnet fengselsstraff for brudd på våpenloven, kom første del av debutalbumet «Handen under Mona Lisas kjol» 25. desember, med blant annet nr. 1-hiten «XO». Under en uke senere ble han igjen pågrepet av politiet, mistenkt for drapet på en tjue år gammel barndomsvenn.

I det sjeldne intervjuet, blant svært få og uten sidestykke det mest omfattende Yasin har gjort i sin karriere, viker Nileskär heller ikke unna et sentralt dilemma alt på det tidspunktet: rap versus gateliv. Selv om det snakkes generelt, for eksempel uten henvisning til hvordan politi og påtalemyndighet mener Yasin tilhører «mellomledersjiktet» til den påståtte gjenggrupperingen Shottaz, blant annet sammen med rapkollega Jaffar Byn (som på sin side fortsatt soner en dom på fire år, også han for såkalt grovt vapenbrott). Eller den blodige konflikten mellom Shottaz og den såkalte Dödspatrullen – en gruppering bestående av jevnaldrende fra samme område, i likhet med Shottaz overveiende med somalisk kulturbakgrunn, folk som Yasin og resten av Shottaz har vokst opp med, gått på skole med og lekt sammen med, før det kriminelle livet førte dem inn i en konflikt som fra 2015 til nå har kostet minimum 11 unge menn livet (et moderat anslag fra avisa Expressen, forøvrig mediet som først identifiserte Yasin som en av de pågrepne, søndag 5. januar).

Alt dette spesifikke forblir uuttalt, men er i høyeste grad til stede der Yasin – riktignok med tyngende, megetsigende pauser innledningsvis – sakte, men sikkert jobber seg fram til sin egen versjon av hvordan hans gaterap forholder seg til hans gatevirkelighet. Han mener pressen og samfunnet enten kan fokusere på det faktum at noen blir myrdet, eller velge å fokusere på at han rapper om det. Selv mener han det viktige ikke er hva eller hvordan han rapper om det. Det viktige er at noe skal gjøres med saken.

For om han rapper om det eller ikke, finnes denne virkeligheten der ute. En virkelighet noen går på skole for å komme vekk fra. Noen spiller fotball for å komme vekk fra den. Selv skriver han om denne virkeligheten, for å komme vekk fra den. Det er hans greie, insisterer han fra besøksrommet. Vise ungdommen at man kan komme vekk fra denne virkeligheten. Det er hjerteskjærende å høre på, med fasit fra januar 2020 i hånda. Enkelte vil også finne det opprørende, hyklersk, eller utilgivelig naivt fra Nileskär og Sveriges Radio sin side å gi en slik plattform til det som, om man skal tro politi og påtalemyndigheters versjon av hendelser julen 2019, har vist seg å være en kaldblodig drapsmann. Som attpåtil har myrdet sin egen barndomsvenn, fra sin egen kriminelle gruppering, i et antatt bakholdsangrep.

Kompisen som var med i videoene, han som var navngitt i tekstene som en av de mest lojale brødrene, de to sammen i en garasje, sammen mot fiender og «hatere». Men behøver det være slik, selv om man fester lit til mordmistanken, at Yasin sitter der og ljuger på riksdekkende, statsfinansiert radio?

Utelukker det tragiske, brutale utfallet at han mener det han sier, eller gjør det snarere utfallet desto mer tragisk og brutalt, om man antar at han mener det? For det høres vitterlig oppriktig og intenst ektefølt ut. Der han snakker om hvordan noen trenger å selv være borti ilden for å forstå at det brenner. Andre behøver bare å se en annen brenne. Det er da han sier det, det som fremfor alt brenner seg inn i minnet når man hører på denne samtalen: «Jag är den brinnande mannen.»

Og apropos vold, soul og svensk virkelighet, er det noe med intonasjon og stemmeleie som minner meg om hvordan Yasin Byn rapper på sine beste låter, men også om et av mine favorittsitater om musikk noensinne. Ført i pennen av selveste Sture Bergwall, eller Thomas Quick som han fortsatt het da han skrev om soullegenden Al Green i sin besynderlige selvbiografi «Kvarblivelse» (1998). La meg parafrasere: Stemmen er lys, men den eksisterer i mørket. Den kan fortelle deg om smerte, indre smerte.

Men hva skal vi så si om selve meningsinnholdet i det Yasin insisterer så innstendig inderlig på i intervjuet med P3 Soul, med foreløpig fasit foran seg?

– En motsetning finnes jo, men det er samtidig ikke noe overraskende ved det. Han kan godt ha ment alt han sa om å forlate det livet, men det er ikke så lett når man kommer opp i slike situasjoner. Han kan godt ha ment vel og tenkt at han skulle forlate det kriminelle livet, sier Manne Gerell, kriminolog og forsker ved universitetet i Malmö, når vi kontakter ham for å forsøke fylle ut litt kontekst rundt saken.

Gerell mener man ikke kommer bort fra at det ER en skrikende motsetning der, om man sier én ting og gjør noe annet. Samtidig er det lettere sagt enn gjort, som man sier på svensk. Kriminologen understreker at han ikke kjenner til verken Yasin, den konkrete saken eller konflikten mellom Shottaz og Dödspatrullen utover det man kan lese i avisene. Men fra sin forskning kjenner han godt til liknende miljøer andre steder i Sverige. Og kan slå fast at det selv i forhold til såkalte svenske tilstander, er noen uvanlige sider ved nettopp denne saken. Det er for eksempel høyst uvanlig med så mange dødsfall eller drap i en konflikt som foregår i samme boligområde (Rinkeby, med drøye 15 000 innbyggere og areal på så vidt over to kvadratkilometer). Dessverre er det mindre uvanlig at så få er dømt for disse drapene, jevnt over forblir rundt tre fjerdedeler av alle mord i gjengmiljøer i Sverige uløste, og politiets strategi har blitt å sette ressurser inn på å fengsle de involverte, særlig i ledersjiktet, for annen kriminalitet. Som narkotika, eller noe fra våpenlovgivningen.

At det er nettopp barndomsvennen, fra samme gruppering, Yasin er mistenkt for mord på, er riktignok ikke direkte vanlig. Men samtidig er det heller ikke uvanlig, påpeker kriminologen.

– Det har skjedd mange ganger før, i nettopp slike kriminelle nettverk, fra nettopp slike områder. Venner vender seg mot hverandre. Det er kanskje ikke barndomsvennen som skyter, men det er flere hendelser hvor noen har blitt lurt til en bestemt plass av noen de stoler på, for eksempel en gammel venn. For så å bli skutt når de ankommer. Slik at vennen spiller en rolle i mordet, selv om det ikke er han som holder i pistolen. Det har vi sett flere ganger før, både i Göteborg og i Malmö, sier Gerell.

Samtidig gjør ironisk nok miljøenes sterke idealer om lojalitet og ubrytelige bånd det ekstra vanskelig å komme seg vekk. Mange av nettverkene består av unge menn som har vokst opp sammen, der en stor del av deres liv finnes i dette miljøet, i form av venner og på andre vis.

– Å forlate alt det gamle og vende ryggen til alle sine venner er vanskelig, særlig om man blir igjen på samme stedet, om man fortsatt bor i Stockholm, og treffer sine gamle venner hele tiden … det blir jättesvårt.

Eller som Yasin selv sa det, på comebacksingelen «DSGIS», sluppet 3. desember i fjor, en ukes tid etter at han slapp ut fra fengsel (25 dager etter normal løslatelsesdato etter to tredjedelers sonet straff): Det [är] som blodet han har spillt, det [är] för alltid.

For å la det være klart: «DSGIS» er en låt med en tekst som fremstår preget av skriveprosessen fra fengselet slik Yasin beskriver den til Nileskär. Der han har gått over hver tekstlinje fem ganger, tvunget seg selv til å bli mer selvkritisk og selvreflekterende. Ja, universet er fortsatt merkeklær og gønnere i baksetet på en bil. Gucci-belte, Gucci-luer og gatevold, skildret med referanser og metaforiske henvisninger til popkulturelle ikoner som Omar fra tv-serien «The Wire» og fotballtreneren Mauricio Pochettino, eller den (kvinnelige) somaliske frigjøringshelten Hawo Tako. I tilhørende video er Yasin og hans omgangskrets filmet både på tunnelbanan i Rinkeby, og med en dyr flaske i hånda, utenfor fotballarenaen San Siro i Milano.

Totalinntrykket kan likevel knapt kalles noen ensidig forherligelse av livet som skildres. Champagnen i den dyre flaska helles ut på bakken, slik skikken er, til minne om døde kamerater. Og i kontrasterende tekstlinjer snakker Yasin om et «vi» som blør, med blod på skoene, om «han» som har sett mer enn hva han burde se. Og i tekstlinja som repeteres som utgang av refrenget, også i førstepersons perspektiv: Jag mår inte bra, jag är sjuk, jag mår illa.

Det er en usedvanlig sterk låt, med minimal og mørk produksjon, som skjerpet appetitten på det forestående slippet, del 1 av det todelte albumprosjektet «Handen under Mona Lisas kjol». Som, ikke uventet, gikk rett inn med alle seks låter på topp ti på svensk Spotifys toppliste 1. juledag. Fullstendig på egen hånd, uavhengig utgitt på den egne etiketten MadeNiggaMusic. For slik förorten utgjør en grell kontrast til det etablerte Sverige, er Yasin også en del av en ny generasjon svenske rappere som slår gjennom, massivt, fullstendig på siden av den etablerte platebransjen. Denne generasjonens gaterap ryster hegemonier og grunnvoller i platebransjen, slik gatevirkeligheten de skildrer ryster det sosialdemokratiske folkhemmet. Til en viss grad også i kontrast, mot grensen til åpen konflikt, med det etablerte hiphop-Sverige, som et brudd med tradisjonen.

For jo, det er legitimt å vise til raphistorisk kontinuitet, slik Mats Nileskär gjør når han minner om den musikkhistoriske relevansen til Rinkeby. Der The Latin Kings kom fra med sin «Välkommen til förorten» i 1994, og med det ga svensk hiphop gatetroverdighet fra et ganske tidlig tidspunkt. Men bruddet med slike tradisjoner er tydeligere enn kontinuiteten. For TLK klarte balansegangen, brukte gaterap som sin vei ut av gatelivet. Etter at de ble oppløst for femten år siden, har frontmann Dogge Doggelito blitt et ikon, men også en slags kjæledegge, som selger sykler på tv-reklamer og synger duett med Carola på allsang-tv. Mens produsentbrødrene Salazar har etablert sitt Redline som platestudio, plateselskap og varemerke – dagen etter Yasins slipp, 26. desember, arrangerte Redline sin såkalte hiphop-krysning på «finskeferja» Silja Galaxy, for femte år på rad.

Det er mildt sagt en annen virkelighet, et gap bredere enn generasjonskløften. Ironisk nok signerte Yasin selv kontrakt med storselskapet Sony alt som tenåring i 2015, via etiketten Baba (drevet av Stockholmsveteranene Petter og DJ Sleepy). Yasin selv er både forsiktig og ukarakteristisk diplomatisk der han snakker med Nileskär om tida på Sony. Peker på egen uerfarenhet, hvordan han lot selskapets apparat fortelle ham hva han skulle gjøre, fordi han trodde det var de som visste best. Samtidig legger han ikke skjul på det åpenbare: Først når han gjorde ting på egen hånd, på eget vis, begynte ting å skje. Ikke minst gjennom de hjemmelagde videoene i Freeslaktish-serien, der Yasin og kompiser fra det daværende rapkollektivet BBE (Byn Block Entertainment), som før nevnte Jaffar Byn og Ille Freeway, rappet over favorittinstrumentaler fra amerikanske gateraphits. Filmet i hjemlige omgivelser, i baksetet av en bil eller i en trappeoppgang i orten, i komfortsonen på alle vis.

La oss få inn litt moderne svensk raphistorisk ekspertise her, i form av Petter Hallén, som blant annet utgjør en tredjedel av den anerkjente og høyst spesialiserte podcasten «Vad blir det för rap?!» (med 189 avsnitt siden 2011).

– Yasin har en naturlig musikalitet man kunne se allerede i de første Freeslaktish-videoene. Denne gruppen artister, som laget musikk sammen langs Stockholms blå tunnelbanelinje fra midten av 2010-tallet, først som BBE og så Ghetto Super Stars/GSS, forandret svensk rap. Gjennom å slå gjennom og faktisk bli stjerner. Kun ved å slippe musikk helt på egen hånd direkte ut på YouTube, viste de alle andre at det gikk an. Helt uten støtte fra platebransje, media eller andre institusjoner. De skapte en trend av å være uavhengige, som er det dominerende blant rapartister i Sverige i dag. Og den nye skiva til Yasin er et av de sterkeste prosjektene i svensk musikk i 2019, det er Yasin i musikalsk toppform. Flowen hans er lugnt, men fortsatt melodisk, og han rapper med en pondus og en ro som utstråler selvsikkerhet, mener Hallén via e-post.

Som i tillegg peker på hvordan Yasin nå gjør nye ting i tekstene sine, hvordan linjer som Jag kan nästan se mig själv i hennes pärlor / Min kropp är här, men jag sover mellan stjärnor, er poetisk på et vis man ikke har hørt fra Yasin før. En artist midt inne i en kreativ peak, ifølge Petter Hallén.

Dette gjør også det brutale drapet før nyttår enda mer tragisk bekmørkt. Selvsagt ikke i den forstand at det forandrer det spor for offerets familie, eller at det rokker noe som helst ved sosioøkonomiske, kulturelle, politiske eller andre forhold som ligger til grunn for den bakenforliggende voldsspiralen, enten drapet er direkte knyttet til den pågående konflikten i Rinkeby eller ei (svenske mediers politikilder peker foreløpig i retning av et komplekst, uklart motiv som også involverer en tredje gruppering som skal ha oppstått i vakuumet etterlatt av dødsfall og fengselsstraffer på begge sider).

Man står også fritt til å tro eller ikke tro på Yasin Byns uttalte ønske om å finne en vei videre. men det er uansett vanvittig å havne i en slik situasjon, samme hvor selvforskyldt den måtte være, på eksakt det tidspunktet musikken for alvor var i ferd med å gi ham den plattformen han hadde drømt om, til å bli et realistisk springbrett videre. Det er absurd, og reelt uvanlig.

Visst er raphistorien full av eksempler på uoversiktlige gråsoner mellom gaterap og gatene, mellom realitetsrappens fiksjon og alt for virkelige voldsspiraler på gateplan. Men at en rapper knyttes til aktiv gjengkriminalitet, på dette nivået, midt i en aktiv rapkarriere, på dette nivået? Jeg kan ikke komme på noen relevante paralleller hvor skillet blir så uklart som det fremstår her. Det er en eskalering i utviklingen, som kanskje også krever nye runder refleksjon, hos raplyttere og hos rapformidlere, i gamle og nye medier. For eksempel skulle man gjerne spurt Mats Nileskär om tanker rundt dette, men etter gjentatte henvendelser fra Musikkmagasinet avsto han fra å kommentere radiointervjuet fra i fjor og/eller saken generelt. Hallén mener på sin side at et samfunn får den kulturen den fortjener, at innholdet i rapmusikk alltid har reflektert omstendighetene de som skaper musikken har levd under. Og fraskriver seg, som kulturkonsument og musikkritiker, ethvert «krav» om at kunsten skal være «god», eller at artisten skal være noe «forbilde».

På generelt grunnlag er det vanskelig å være uenig med ham i det. Samtidig kjenner jeg selv, etter over tretti år som raplytter og etter å ha skrevet om musikken nesten like lenge, for første gang for alvor på en grunnleggende tvil, rundt hvorvidt det er riktig å tviholde på dette ufravikelige skillet mellom kunsten, kunstneren og effekten på den bredere kulturen. Yasin Byn stiller spørsmålet på nye, ubehagelige vis. Og ikke lenger bare i musikken sin.

martinb@klassekampen.no

Advokat Frida Wallin har i samråd med sin klient Yasin Byn avstått fra å kommentere saken han sitter fengslet for, og hva den får å si for hans videre karriere som artist, til Musikkmagasinet. Påtalemyndigheten har frist til 30. januar med å reise tiltale.

Artikkelen er oppdatert: 25. februar 2020 kl. 10.39
SKYTTERKUNG: Som Yasin morbid nok omtalte seg selv som i 2018-låta «Chicago». Her avbildet noen få uker før de fatale skuddene i desember, foran fotballarenaen San Siro i Milano. FOTO: SKJERMDUMP FRA YOUTUBE