Lørdag 1. februar 2020

Borte i tåka

METAPOLITIKK: Medlemmer av de identitære deltok i 2017 på en østerriksk markering av slaget i Kahlenberg i 1683. 8FOTO: JOE KLAMAR, AFP/NTB SCANPIX

Historieløst: Rasmus Hage Dallands bok de identitære er svært problematisk.

ANMELDELSE

«De identitære» er en samlebetegnelse for en knapt 15 år gammel ytre høyre-bevegelse som startet i Frankrike, men som siden har spredt seg til størstedelen av Europa. Den kjennetegnes blant annet av at de tar i bruk PR-stunt og medievennlige happenings framfor å marsjere i gatene, og er kjent for å bruke mye tid på det de kaller kampen om hegemoniet (med en utilslørt henvisning til den italienske marxisten Antonio Gramsci). De ser det som sin oppgave å påvirke politikkens rammer, «metapolitikken», framfor politikken, og vil eie og definere begrepene framfor gatene. Det er en pengesterk bevegelse av unge mennesker, som er eksklusiv og ikke åpen for hvem som helst, og som ønsker å framstå som velkledd, sivilisert og intellektuell.

Danske Rasmus Hage Dalland har skrevet en bok som er et forsøk på å forstå denne nye høyrebevegelsen. Det er et forsøk som nesten utelukkende baserer seg på hans egne reiser gjennom Europa, der han har hengt med, festet med og snakket med noen av de ledende skikkelsene i franske Génération Identitaire og deres søsterorganisasjoner i land som Tyskland, Østerrike, Ungarn, Slovenia, Italia og Tsjekkia. Han støtter seg i liten grad på lesning, og går ikke inn for noen avslørende strategi: Han spiller med åpne kort, og lar folk prate i vei – alle sammen vel vitende om at sluttresultatet skal bli en bok om dem selv.

SAKPROSA

Rasmus Hage Dalland

Identitær. en reise inn i Europas nye høyre

Oversatt av Erik Ringen

Solum Bokvennen 2020, 260 sider

Resultatet han ender opp med, er svært problematisk, og hadde det ikke vært for den korte epilogen som fyller bokas siste sider, ville den vært en journalistisk katastrofe. Når vi kommer fram til den, har vi fulgt et par titalls identitære på vandring gjennom europeiske byer, der de stort sett uimotsagt har fått lufte sine bekymringer for «den store utskiftningen», og vektlagt hvor totalt annerledes de er fascistene av i går. Dalland er, om ikke et mikrofonstativ, så i alle fall en nokså ukritisk tilhører, som flittig noterer og bare unntaksvis konfronterer. Han blir, etter et par hundre sider, riktignok litt «trøtt og oppgitt», og han er forsiktig bekymret for hvor resonnementene om «remigrasjon» av store grupper mennesker, egentlig fører hen.

Men det er altså først når boka er ferdig skrevet at han er så heldig å få i fanget en dokumentarfilm laget av Al Jazeera, med tittelen «Generation Hate». Der har journalisten valgt en helt annen framgangsmåte, og gått inn i miljøet som en muldvarp med skjult kamera. Slik avdekkes vold, rasisme og god, gammeldags fascisme i skjønn forening, og politikere som Christelle Lechevalier, som tok over Marine Le Pens sete i EU-parlamentet for «Nasjonal Samling», blir avslørt som deltaker på høyreekstreme fester – til tross for at partiet hardnakket benekter å ha noe med sånne miljøer å gjøre. På spørsmål om hvorfor Le Pen ikke ønsker at partimedlemmer skal delta på arrangementer hos de identitære, svarer Lechevalier: «Fordi hun ikke vil at vi skal avsløre oss selv [...] Marine har ingenting personlig imot dette her. Men i offentligheten er vi nødt til å være forsiktige».

Dalland spør seg selv i epilogen om hvor undersøkelsen hans hadde endt hvis ikke avsløringen hadde kommet, og svarer at «den ville helt sikkert ha blitt mer misvisende». Det er forsiktig sagt. Dalland resonnerer videre:

Jeg er overbevist om at vi ikke bare skal rette vår oppmerksomhet mot disse tilfellene av vold, rasisme og fascistoide tendensene (sic). Vi må også se på de intellektuelle impulsene og på følelsene og frustrasjonene som gir næring til de identitæres overbevisning, og ikke minst på de menneskene som har den. Dette stiller krav til at vi våger å nyansere vår forståelse, at vi våger å danne oss et mangfoldig inntrykk og reflektere kritisk, og så må vi være nøye med hvor vi retter vår forargelse, vår kritikk og vår bekymring, og kanskje til og med vår forsoning.

«Det er ikke alle frustrasjoner og tanker jeg har møtt hos de identitære, som jeg finner uberettiget», skriver han, men lar hva dette egentlig er for noe, henge i lufta. Handler det bare om at også han forstår at det er grenser for hvor stor innvandring et land kan tåle på kort tid, og samtidig klare å integrere folk? Det er ingen grunn til å tro noe annet, men det er samtidig vanskelig å forstå at han møter de identitære med så stor vilje til nyansering og med så lite kritikk. Og at han ikke gikk en ny runde med sin egen tekst etter å ha sett Al Jazeeras avsløringer.

Den historieløsheten og mangelen på kontekst som preger framstillingen, gjør at mange svært problematiske ideer og «teorier» framstilles som uskyldigere enn de er. «Medlemmene av den identitære bevegelsen erklærer seg som demokrater, tar avstand fra rasisme, fascisme og nazisme […]. De bedriver en ikke-voldelig aktivisme som på mange måter minner om den vi kjenner fra venstrefløyen, bare med en slags motsatt fortegn, som den gangen da en gruppe på over hundre identitære blokkerte to broer ved flyktningeleiren i Calais», heter det for eksempel.

Det mest interessante ved boka – som den dessverre ikke borrer videre i, men bare konstaterer – er at nær samtlige tilhører de øvre sjikt av middelklassen, og i tillegg er sterkt libertarianske. De han møter, er økonomer, byggeledere og forretningsfolk; franske Pierre er utdannet i juss og kommunikasjon, og leder HR-avdelingen på en fabrikk; danske Jeppe skriver på en avhandling i språkpsykologi; italienske Lorenzo har studert gammelgresk, latin, filosofi og kunsthistorie.

Syntesen deres av etnonasjonalisme og ekstrem liberalisme reiser mange interessante spørsmål, men framfor å grave i dette, kjøper Dalland premisset om at dette er et «anti-ideologisk utgangspunkt». Det er «en holdning jeg har støtt på flere ganger blant de identitære, og som jeg har hatt vanskelig for å forbinde med et identitært verdensbilde», skriver Dalland, men vi får ingen forklaring på hvorfor disse tingene skulle være vanskelig å forene. Her kunne han med fordel dratt veksler på studier av det etter hvert gamle «nye høyre», som tidlig i etterkrigstida nettopp forente et engasjement mot skatter og avgifter med en stadig mer innvandrerfiendtlig politikk, og av den klassiske fascismens tidlige kjernetropper. Pologensere er noe annet enn svartskjorter, jo visst, men hvor overflatisk er det lov å være når man tar mål av seg å gi et politisk portrett av noen? Og kan man ikke dessuten si at også mellomkrigstidas uniformering og marsjer var et forsøk på å framstå som respektable og siviliserte, selv om vi i dag forbinder det med bøller og folkemord?

Når Lorenzo, den italienske bevegelsens leder, lirer av seg setninger som at «antallet innvandrere gjør det umulig å bevare italiensk identitet, uansett om innvandrerne adopterte italiensk kultur fullt og helt», savner man som leser også en journalist som enten tar til motmæle, eller som i det minste problematiserer utsagnet i ettertid. Hva er konsekvensen av det han sier, og på hvilken måte er det ikke rasistisk, når han til og med understreker at dette handler om folk fra «den tredje verden» og ikke e­uropeere?

Det er en scene i boka der forfatteren er tilbake blant venner i Danmark, og møter en fyr på en fest. «Det er jo åpenbart at de er rasister, sa han gjennom rødvinståka. De bruker offerrollen, pisker opp hat, forvrenger den offentlige debatten og tar på seg pene klær til formålet. Større dybde er det ikke i denne bevegelsen.»

Argumentene biter på, Dalland skriver at han «begynner å føle seg som en dust». Det er å ta for hardt i; denne boka kunne blitt både viktig og bra. Men når det hele står og faller på en seks og en halv siders epilog, som igjen står på skuldrene av andre journalisters arbeid, hadde det kanskje vært en idé å se hva som gjemte seg av innsikter i den rødvinståka.

bokmagasinet@klassekampen.no