Mandag 3. februar 2020 Essay

Reggae av i dag: Hva skjer når en postkolonial kunst­form med åndelig dimensjon blir taffelmusikk i strandbaren?

Velkommen til Jamrock

DO THE REGGAY: Her er det lansering av nytt Protoje-album i legendariske Tuff Gong Studios i Kingston. FOTO: PHIL CLARKE/IN PICTURES/GETTY

40 år etter reggaens gullalder fortsetter Jamaica å være en av de viktigste musikknasjonene i verden. Denne vinteren dro Kim Klev dit på pilegrimsreise i håp om å forstå litt bedre hvorfor.

Reportasje

What a wicked and dreadful life Man, what a wicked and deceitful life Babylon come wit the fuzz and fite

Wit an intention fi take my life

Det er søndag kveld, jeg er i ferd med å få denguefeber, og sammen med noen titalls andre mennesker, en blanding av turister og jamaikanere, står jeg i en trapp og vuggedanser i le fra høljregnet. Bassgangen til duoen Michigan & Smileys klassiske «What a Life» får en bilalarm til å gå av, og i mange minutter uler den i kor med dub-sirenen i musikken.

Sånne drømmeaktige situasjoner oppstår ofte på Jamaica, et land enkelte mener befinner seg på toppen av en gigantisk krystall (geologer er ikke nødvendigvis enige). Samtidig som mange insisterer på at det er et usedvanlig åndelig sted, er også Jamaica beryktet for å være et av de mest voldelige landene i verden. I fjor ble godt over tusen innbyggere skutt og drept. En av de mest smertefulle sakene å lese var om en nabolagsfest i november, der maskerte menn med maskingevær dukket opp og løsnet skudd. To uskyldige mennesker døde, og over tjue ble skadet. Frykten for at noe grusomt skal skje, er noe man nesten bare må bære med seg på Jamaica, spesielt i de større byene. Som en hostellvert i Kingston sier tørt: «Det er ikke en bra fest om ikke man er redd for å dø.»

JAMAICA & REGGAE

• Reggae er en jamaikansk oppfinnelse fra slutten av sekstitallet som blander afrikansk musikk med mento (jamaikansk calypso) og amerikansk rhythm & blues.

• Sjangeren har to betydelige jamaikanske forløpere, ska og rocksteady, begge raskere musikkstiler enn reggae, samt en haug med etterkommere, inkludert dub og dancehall.

• Med Bob Marley i front fikk reggaen sitt store internasjonale gjennombrudd utover på syttitallet, men mistet momentum da Marley døde av kreft i 1981. I løpet av særlig de siste to tiårene har (ofte kontroversiell) dancehall tatt over som Jamaicas største musikkeksport.

Det finnes mange grunner til å dra til Jamaica. For de aller fleste turistene handler det om strender, palmetrær og asurblått hav. Dette er tross alt landet der verdens første all inclusive-hotell ble bygd, noe som satt eksempelet for en svært usolidarisk turistindustri: store gevinster til utbyggerne, få til innbyggerne. Turister med litt mer «frikete» tilbøyeligheter reiser kanskje først og fremst på grunn av tilgangen på cannabis og Bob Marley-coverband.

I den populære bevisstheten er gjerne dette en kultur der dagene flyter bedagelig av gårde, i evig solskinn og en sky av ganjarøyk, manifestert i suvenir-sloganet «Jamaica, no problem». Ved å høre på jamaikansk musikk har jeg lært nok til å vite at dette ikke akkurat er noe sydhavsparadis der gatene er fylt opp av smilende rastaer. En oppdagelse jeg gjorde rett før avreise var en hjerteskjærende låt av nylig avdøde Jah Stitch. No food to eat / No clothes to wear / Living in the ghetto ain’t easy, messer han.

Gjennom å synge om slaveri, imperialisme og korrupsjon, og gjennom å dyrke en afrikansk identitet, er reggae er en av de virkelig store postkoloniale kunstformene – og med en tydelig åndelig dimensjon. Da Bob Marley sang om «One Love», handlet det for en stor del om å strekke seg mot et fellesskap som har til gode å eksistere i denne verden, men som finnes i mange forestillinger om Gud. Man kan synes at enkelte av sangene til Marley glir litt lett ned, men det er kanskje mest på grunn av hans hvite produsent Chris Blackwells ønske om å selge skiver til et vestlig rockepublikum. Samtidig bør man anerkjenne hvor betydningsfullt det er at Marley faktisk var verdens første «third world superstar». Eller som den jamaikansk-britiske tenkeren og dub-poeten Linton Kwesi Johnson har kalt ham: populærkulturens Che Guevara.

– Vi importerte Bob Marleys stjernestatus, forteller den jamaikanske produsenten Mikey Bennett, som driver Grafton Studios i Kingston.

– Vi importerte legitimiteten til reggae. Mange jamaikanere skammer seg over det, og har prøvd å overkompensere for det siden ved å konstant jakte etter den neste Marley.

I sin ungdom var Bennett medlem i popgruppa Home T, som forsøkte å etterape et afroamerikansk uttrykk. Det speiler tankesettet til Coxsone Dodd, i sin tid leder for det legendariske jamaikanske plateselskapet Studio One, som oppfordret sine artister til å imitere skivene han hadde brakt med seg tilbake fra USA. På 1970-tallet – storhetstiden til roots reggae – var det nærmest umulig å få høre reggae på jamaikansk radio.

– Vi så på jamaikansk musikk som annenrangs. Men den store sosiale revolusjonen, med rastafari og borgerrettighetsbevegelsen, gjorde det umulig å overse reggae. Reggae var uansett aldri avhengig av radiostasjonene for å bli populært, det var gjennom sound systems at den spredde seg, sier Bennett.

Den historiske undergravingen av reggae er kompleks, men har altså røtter i en slags jamaikansk skam over egen kultur. Språkpolitikk er i kjernen av denne problematikken. I motsetning til Haiti og Guyana, to andre nasjoner med en sterk karibisk identitet, har Jamaica til gode å anerkjenne sitt eget nasjonsspråk som et offisielt språk. Bennett forteller at datteren hans nekter å snakke patwa, og bruker kun såkalt Queen’s English. Å snakke engelsk i stedet for jamaikansk er et signal om sosial mobilitet, at man har gjennomført en klassereise. Sammen med lingvisten Hubert Devonish, er Carolyn Cooper en av de fremste forkjemperne for å anerkjenne jamaikansk som et eget språk. Hun har sagt at jamaikansk er hennes morsmål, engelsk hennes stemorsmål. Cooper er blant grunnleggerne av Reggae Studies-programmet ved universitetet i Kingston, og er en intellektuell med en viss kjendisstatus. Da jeg forteller den ene taxisjåføren min at jeg skal intervjue henne, lyser han opp og insisterer på å bli med ut for å hilse på.

Populariteten til Carolyn Cooper kan kanskje skyldes at hun har vært kompromissløs i sitt forsvar for dancehall, og blant annet ment den er en befrielse for kvinnekroppen. Som sjanger får dancehall ofte skylden for voldskulturen på Jamaica. Ikke bare fra den konservative middelklassen som sitter ved makta, men også fra mange rastaer og andre som foretrekker såkalt «old school reggae»: ska, rocksteady, dub og roots reggae. I Coopers øyne er det en absurd diskusjon:

– Om en dancehall-deejay hadde bedt publikum hoppe fra havna i Kingston for å drukne, er det selvfølgelig ingen som hadde gjort det, sier hun.

Tilsvarende tror hun at homofobien som finnes i flere dancehall-sanger, og som har hindret en del artister fra å få opptre i Europa, har en katarsisfunksjon i jamaikansk kultur. Når for eksempel Buju Banton synger om å skyte en battyboy, en homofil mann, i «Boom Bye Bye» (som nå ser ut til å være fjernet fra Spotify), vil det være i stedet for å faktisk utøve den volden. Drapet forblir i følelsenes verden.

Cooper vet at det hun sier gjør mange ukomfortable, særlig om de er fra land der det er ulovlig med hatefulle ytringer mot minoriteter. Problematisk som det enn er, synes jeg poenget hennes er verdt å ta innover seg, fordi det kan fortelle noe dypere om konsekvensene av kolonialisme. For eksempel har over halvparten av landene i verden der homofili er straffbart tidligere vært britiske kolonier. Samtidig har jeg ikke vokst opp i et land der vold og gjengkriminalitet er en del av hverdagen. Den store filosofen og psykiateren Franz Fanon har skrevet inngående om hvordan det å avløse kolonialismen nødvendigvis fører med seg mye vold mot ens egne, som en konsekvens av det intergenerasjonelle traumet som følger hundrevis av år med slaveri og systematisk rasisme. Det har naturligvis ikke gjort saken enklere at USA, alltid grenseløse i sin imperialisme, ildnet opp under de jamaikanske gjengkrigene på 70- og 80-tallet, delvis for å sette kjepper i hjulene til den demokratiske sosialisten Michael Manley.

En av Jamaicas største artister er Vybz Kartel, som i 2014 ble dømt til livstid for å ha stått bak mordet på Clive «Lizard» Williams. Eller, med sine egne ord, «gjort ham om til kjøttdeig». Ifølge journalisten Laura Koch, som fulgte rettssaken tett, dukket blant andre Jay-Z opp for å vise sin støtte til Kartel. Som gjengleder har Kartel trolig hatt en finger med i spillet på over hundre drap. Selv bak lås og slå fortsetter han å gi ut drøssevis med musikk, inkludert en av fjorårets kanskje beste singler: «Can’t Kill We», et samarbeid med ungfolen Chronic Law, som tiltaler Kartel med kallenavnet «Teacher».

«Can’t Kill We» er full av voldsmotiver. På overflaten kan det virke som den handler om gjengvold, «min klan er sterkere enn din». Men jo mer jeg lytter til den, jo mer får jeg følelsen av at den handler om noe større, nemlig den eksistensielle trusselen fra hele det undertrykkende systemet som rastaene kaller Babylon. I en fersk sak for den jamaikanske avisen The Gleaner forteller Mikey Bennett om hvordan hans mor, som var lærer, ofte snakket om at Vybz Kartel var den mest begavede engelskeleven hun noensinne hadde hatt. Bennett forteller også om samtaler han har hatt med Kartel, der han fortviler over av at folk tar tekstene hans så bokstavelig. «Problemet er at folkene han snakker til ikke tenker metaforisk», hevder Bennett.

Artikkelen er et humaniserende portrett av en kaldblodig drapsmann. I likhet med Laurie Gunsts fantastisk medmenneskelige bok om landets gjengkultur, «Born Fi’ Dead», illustrerer det hvordan mange talentfulle jamaikanere får sine liv sabotert av ytre omstendigheter. Vybz Kartel er en inkarnasjon av de mange motstridende faktorene man er pent nødt til å forholde seg til i møte med jamaikansk kultur.

Min opplevelse av Kingston er en enormt splittet by. I all hovedsak snakker man om to bydeler: Uptown, der den privilegerte middelklassen bor, og Downtown, som består av en del belastede nabolag, deriblant Trench Town, hvor Bob Marley vokste opp. I rastaenes subversive talemål, dread talk, snakker man om «downpression» i stedet for «oppression», sånn at inndelingen framstår enda mer betydningsfull.

Jeg skammer meg litt over at jeg aldri egentlig satte mine føtter i Downtown, men bare kjørte forbi. En forklaring er at jeg var der i adventstiden, som kalles «silly season» fordi kriminalitetsstatistikken skyter til værs. Så jeg feiga ut, rett og slett. Men selv i Uptown Kingston er klasseskillene åpenbare. Ved et av stedene jeg bodde, et familiedrevet hostell som også fungerte som et kunstgalleri, trengte man bare å klatre over muren for å komme til en gully ghetto – en slum som har vokst til langs en av byens betongkanaler. På andre side av veien tøffet ressurssterke jamaikanere til og fra cocktailbarer og supermarkeder.

– Det er ikke uvanlig i Kingston at kjøpesentre er omringet av slum, forteller verten Zachary, en åpensinnet fyr med en voldsdom bak seg.

Under oppholdet på hostellet satt jeg ofte og hørte på musikken fra andre side av muren, som ble spilt dagen lang og til godt over midnatt: banebrytende dub og dancehall med tekster om å bli svikta av myndighetene. Sanger om «sufferation», rastaenes begrep for den daglige lidelsen til den jamaikanske underklassen, så ut til å holde like mye vann i 2019 som de må ha gjort i 1976. Derfor var det ikke mindre slående å høre musikken Zachs foreldre, huseierne, hadde på repeat under en kunstmesse den siste dagen jeg bodde der: «Summer Chill Mix 2019», en Tropical & Deep House-spilleliste med blant andre Kygo og andre kvasi-karibiske greier. I et stille øyeblikk sneik jeg meg til å sette på den rastafarianske reggaeklassikeren «Heart of the Congos», men det ble raskt skrudd av. «Vi vil ikke skremme bort det hvite publikummet.» Tenk at en vegg er nok til å skape så fundamentalt ulike virkeligheter.

Kanskje er det noe i vannet her, sånn som rastaene og de tilreisende hippiene skal ha det til. Musikk er praktisk talt allestedsnærværende på Jamaica. I den regntunge kystbyen Port Antonio, kjører folk gjennom gatene med bibelvers på vindusrutene og lydanlegg montert på taket. Nesten hver eneste kneipe, for ikke å si skobutikk, har noen som er ansvarlig for musikken de spiller – sin egen selector. Folk som knapt eier nåla i veggen, er i besittelse av digre soundsystems fra 70-tallet. Kingo, en middelaldrende calypso-musiker som bor i et skogholt, hadde ikke fungerende kjøleskap, men likevel nok watt i DJ-riggen sin til å få veggene til å riste. Ifølge Josh Chamberlain, en amerikansk tilflytter med doktorgrad fra Kingston, spiller soundsystem-kulturen en betydningsfull rolle i å bygge borgeransvar blant unge på Jamaica.

Men da reggae ble innlemmet på UNESCOs kulturelle verdensarvliste høsten 2018, var ikke reaksjonene bare positive. «Reggae is Jamaica’s rebel music – it doesn’t need establishment approval», erklærte BBC-programleder Dotun Adebayo i The Guardian. I hans øyne symboliserer en sånn anerkjennelse en fundamental misforståelse av hva reggae handler om: Dette er musikk som springer ut av motstand, og vil dermed aldri kunne institusjonaliseres som noe mer enn taffelmusikk i strandbaren.

Det er kanskje ikke helt presist. På 1970-tallet stod rastafarianere i stor grad i motsetning til det jamaikanske samfunnet. Deres omfavnelse av en afrikansk arv – ved å la lokkene vokse i stedet for å klippe dem, og ved å snakke patwa i stedet for Dronningens engelsk – ble oppfattet som en trussel av majoriteten, som snarere ønsket å fremstå minst mulig jamaikanske, minst mulig afrikanske. Et av de søteste musikalske uttrykkene for denne dynamikken er «Curly Locks» fra 1974, hvor Junior Byles synger til en krølltopp: Hey curly locks / Know that I’m a dreadlock / Your daddy say you shouldn’t play with me.

Det samme motivet spiller en viktig rolle i 1972-spillefilmen «The Harder They Come», der en pastor blir rasende når han finner ut at hans datter har en flørt med en rasta (spilt av Jimmy Cliff). På slutten av filmen sitter imidlertid prestedatteren og rastaene bokstavelig talt i samme båt. I dag har rastaene en ganske naturlig plass i det jamaikanske samfunnet, og deres levemåte ser ut til å være respektert av majoriteten.

– Rastaene, med sitt budskap om fred og kjærlighet, virker nok ikke så truende lenger. I hvert fall ikke når de sammenliknes med dancehall-deejays, forteller kunstkritiker Annie Paul meg.

Hun mener at jamaikanere er «idiotisk religiøse», og antyder at religion – Jamaica har den høyeste tettheten av kirker i hele verden – må ha en stor del av skylden for tingenes tilstand.

– Jamaica er et ekstremt schizofrent samfunn. Mange grusomme kriminelle er også gode kristne.

Paul mener det spiller en større rolle hva man sier enn hva man gjør, og viser til en nylig sak der mønstereleven Waldane Parker brukte patwa-banneordet «bomboklat» i takketalen sin. Mange ble rasende; én lærer kom med en drapstrussel. Parker tok seg selv i forsvar, og argumenterte for at det er en viktig del av kulturarven hans, den samme arven som dancehall er flettet inn i.

Produsent Mikey Bennett ser på dancehall som resultatet av at folk tok stolthet i det å være jamaikansk:

– Da sjangeren først dukka opp var det nesten som man overdrev sin jamaikanske identitet. Det var en revolusjon, et rått, naturlig uttrykk for Jamaica, sier han.

Selv om reggaestjerner som Bob Marley brukte ord og konsepter fra rastaenes dread talk, sang de likevel i all hovedsak på engelsk. Dancehall har tatt dyrkingen av patwa lengre, og står dermed i spydspissen av å legitimere jamaikansk som et eget språk – til den moraliserende kristne middelklassens store forargelse. Men også andre finner sjangeren problematisk.

Enjoy yourself with all culture and no slackness, spytter selector Enrico Vicari på gebrokken patwa.

Han er mannen bak Vinyl Sundays, som arrangeres ukentlig i Port Antonio. Vicari er italiensk, men følte seg så sterkt tilknyttet musikken at han for et tiår siden tok med seg familien og flyttet til Jamaica.

– Da jeg først kom hit var jeg veldig opptatt av dancehall, men bevegde meg bort fra det etter hvert som jeg forstod mer og mer av tekstene.

Vicari synes mye dancehall har et destruktivt budskap, og bekymrer seg over hva slags effekt det har på unge jamaikanere. Det er et synspunkt som deles av mange reggae-hoder, de fleste av dem påfallende nok middelaldrende menn.

En annen er den lunefulle rastaen Gabre Selassie, som ukentlig arrangerer Kingston Dub Club på eiendommen sin. Folk som Gabre og Enrico setter tydelig strek mellom det de kaller «culture» eller «conscious reggae», altså sanger med et «oppløftende» budskap, og på den andre siden «slackness», det voldsforherligende, sprengkåte svineriet som dancehall hengir seg til.

Selv om reggae til syvende og sist ligger mitt hjerte nærmere enn dancehall, synes jeg analysen til folk som Gabre og Enrico har noe lettvint over seg. Enrico Vicari løfter fram «reggae revival», en bølge med unge jamaikanske artister som ønsker å dyrke de positive vibbene. Fremst i rekken er navn som Chronixx og Koffee. Men selv Enrico må innrømme at det rent musikalsk er noe tamt over denne bevegelsen. Helt annerledes med dancehallen jeg hører på Jamaica: Enten det pumpes fra forbipasserende biler eller på utendørs nattklubber, så får den musikken blodet mitt til å bruse i mye større grad. Av en eller annen grunn låter det mer vitalt, mer radikalt.

– Hver generasjon har problemer med generasjonen som følger etter, sier Mikey Bennett.

– Jeg ble nylig spurt om populariteten til afrobeats, en sjanger som dancehall har lagt mye av grunnlaget for, og jeg svarte: «Hvis ungdommene ikke holdt på med dette, hadde jeg vært verdens mest skuffa person.»

Noen ting vil kanskje alltid forbli de samme. En person som gjorde spesielt sterkt inntrykk på meg, er en mild liten tass kalt Saint John. I Port Antonio driver han Israel Vibration, et såkalt «rasta community» som fungerer både som reggaeklubb og verksted for gjenbrukskunsten sin: gulvtepper av halmstrå og gardiner av oppbrukte lightere. Hver gang jeg var innom satt han og arbeidet, selv en fredagsnatt det var oldies-fest med en ung jamaikansk selector ved roret.

– Jeg jobber fordi jeg må. Men en dag kommer lykken til å snu, sier John.

Dette er et veldig spesielt sted. Jamaica fortjener så mye bedre, sier jeg, i et pinlig oppriktig forsøk på vise solidaritet.

– Ja. Men politikerne er korrupte. De bryr seg bare om seg selv, svarer han.

Jeg reiser meg og går for å danse litt mer. Da jeg kommer tilbake noen minutter senere, har Saint John sovnet. I hendene holder han fortsatt spikkekniv og noen rødfarga plastdeler, mens rytmen fra soundsystemet hamrer i vegger, trær og berusa menneskekropper.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 25. februar 2020 kl. 10.36
MARLEY-MUSEET: Ved løvens hule. Og merk at Bob Marleys yngste sønn Damian i 2005 hadde en hit med «Welcome to Jamrock», der Jamrock representerer det ekte Jamaica, til forskjell fra turistdestinasjonen. FOTO: MLADEN ANTONOV/AFP
LIVSTIDSDØMT: Flere av kildene artikkelforfatteren har snakket med, mener at drapsdømte Vibz Kartel er et offer for Jamaicas mange motstridigheter. FOTO: SCOTT GRIES/GETTY