Lørdag 8. februar 2020 Anmeldelse

Mange veier

FØLGER MED: Hvordan har mobilen endret medievanene våre? Bildet er fra Verdens mobilkongress i fjor. FOTO: GABRIEL BOUYS, AFP/NTB SCANPIX

Tilknytning: «Informerte borgere?» viser hvordan nordmenn orienterer seg i samfunnet – uten å moralisere over mediebruken.

ANMELDELSE

Mange er engstelige for at samfunnet sprekker opp, at den offentlige samtalen faller fra hverandre i biter. Noen tror kanskje at folk flest ikke lenger følger med på nyheter. «Informerte borgere?» viser at ni av ti nordmenn følger med på nyheter minst fem dager i uka.

I en bred undersøkelse av medievaner argumenterer boka for at den tilknytningen de fleste innbyggerne har til samfunnet, er god nok. Forfatterne av «Informerte borgere?» mener vi bør akseptere at det finnes mange veier til offentligheten. At folk velger nye plattformer og er opptatt av saker som gir gjenklang i deres eget liv, bør ikke brukes mot dem.

Ikke dermed sagt at alt fungerer perfekt. Men ideen om at internett skulle bli en slags informasjonsmotorvei der mange ferdes i samme retning, bør skiftes ut med et mer realistisk blikk på folks medievaner, mener forfatterne: Sosiale medier utgjør stier på kryss og tvers, med omveier og blindveier, noe boka viser ved å gjengi historier om enkeltpersoners daglige mediebruk.

Prosjektleder Hallvard Moe og medansvarlig Brita Ytre-Arne har sørget for en helhetlig, om enn relativt tung tekst, med mange tabeller, i samarbeid med Jan Fredrik Hovden, Tine U. Figenschou, Torgeir U. Nærland, Hilde Sakariassen og Kjersti Thorbjørnsrud. De går dessuten i dialog med internasjonal forskning. «Informerte borgere?» er basert på dybdeintervjuer med 50 informanter, samt en spørreundersøkelse med 2064 deltakere, gjennomført i 2016–2019.

SAKPROSA

Hallvard Moe og Brita Ytre-Arne (red.)

Informerte borgere?

Offentlig tilknytning,

mediebruk og demokrati

Universitetsforlaget 2020, 236 sider

Boka søker å kartlegge nordmenns offentlige tilknytning, altså deres orientering mot samfunnet. Mediebruken leses i lys av sosiale klasser, med variabler som kjønn, alder, utdanning og inntekt. Boka diskuterer det komplekse forholdet mellom sentralt engasjerte eliter og mer perifert engasjerte borgere, altså mellom de som utformer politikk og de som utsettes for den. Forfatterne distanserer seg fra et abstrakt ideal om «den informerte borger». De mener begrepet «offentlig tilknytning» gir et mer realistisk bilde. Spørsmålstegnet i bokas tittel kan tolkes polemisk:

Det vesentlige for samfunnsorienteringen er ikke om folk er fullt ut orienterte borgere, men om de har solide veier til offentligheten som kan mobiliseres når engasjement og handling kreves av enkeltborgeren.

Poenget kommer fram i slike setninger, selv om det er vanskelig å se for seg hvordan man mobiliserer veier. Folk mobiliserer vel heller langs veier – for eksempel mot økte bomavgifter, eller mot ny utbygging av vindkraft? En viktig del av mobiliseringen foregår på nettet. Fram til 1990-tallet dominerte papiraviser, radio og tv. Internett, smarttelefoner og sosiale medier endrer måten vi kommuniserer på. Demokratiet må ta utgangspunkt i de borgerne det har, måtene de opererer i samfunnet på, hevder forfatterne.

Mange trodde at sosiale medier og andre nettfora skulle føre til økt deltakelse. «Informerte borgere?» viser at et flertall vegrer seg for å delta i debatt i sosiale medier. Folk flest føler ubehag ved at konteksten for ytringene forsvinner. Enkelte debatter utarter til reine gapestokker. Bare 8 prosent av befolkningen deltar jevnlig i debatter i sosiale medier, nesten 60 prosent deltar aldri. Som veier til offentlighet er venner, familie og deltakelse i sivilsamfunnet minst like viktig.

Mange opplever Facebook som et for åpent medium og foretrekker lukkede nettverk. Her kunne boka referert til meldingsapplikasjonen Whatsapp, en verdensvid kanal for privat utveksling, ifølge Wikipedia med om lag 1,5 milliarder brukere. Også Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg snakker sammen på Whatsapp, ifølge Natt&Dag. I noen land er Whatsapp blitt den mest utbredte tjenesten for deling av informasjon – også i terrorplanlegging.

Sosiale medier kan danne ekkokamre, hvor misfornøyde borgere pisker opp stemningen og forsterker hverandres følelse av utenforskap. Sosiale mediers algoritmer, måten de styrer trafikk på, kan også føre inn i filterbobler, der man enkelt sagt får bekreftet det man visste fra før.

Unge mennesker, særlig kvinner med lav utdanning, følger lite med i tradisjonelle medier, mens eldre velger abonnementsaviser og hovedsendinger i radio og tv. Slik risikerer befolkningsgruppene å gli fra hverandre. Forfatterne innrømmer riktignok at representative spørreundersøkelser av den typen de har utført, gjør det vanskelig å nå fram til de aller mest og aller minst ressurssterke, altså utenfor en bred middelklasse.

Boka peker på en faktor i folks mediebruk som kan samle: tv-serier og lignende bruk av ekspressive kulturuttrykk, også skjønnlitteratur, er en forutsetning for nasjonale fellesskap. Tidligere har det vært vanligere å avfeie dem som underholdning, rein avkopling. NRKs «Skam» (og den ferske «22. juli», vil jeg tilføye) er glimrende eksempler på det motsatte: tv-serier som råstoff til å kople seg på, orientere seg mot samfunnet. Interessen for samfunnet er vevd inn i folks daglige mediebruk, også musikk, film og litteratur.

Innvandringspolitikken er et eksempel på en polarisert debatt hvor mange vegrer seg imot å delta. Forfatterne vier et eget kapittel til det de kaller ‘Alarmerte borgere’, i form av dybdeintervjuer om innvandringsdebatten. At temaet ble valgt, er forståelig i lys av at spørreundersøkelsene ble utført rett etter flyktningstrømmen i 2015. Forfatterne peker på at det er vanskelig å finne villige informanter i et felt med hyppige brukere av Facebook, Document, Resett og Human Rights Service – kapitlet om alarmerte borgere er et forsøk på å rette opp det.

Jeg skulle gjerne sett at boka hadde flere eksempler fra miljø- og klimadebatten, som virker atskillig viktigere i et langsiktig perspektiv.

tom.egil.hverven@klassekampen.no