Mandag 10. februar 2020 Essay

Rockepoetisk teater: Anders T. Andersens «Menneske, kjære menneske» finner replikken i diktet og lyrikken i rocken.

Sidestilte former

MENNESKER: Skuespillerne Andrine Sæther, Liv Bernhoft Osa, Erland Bakker og Trond Espen Seim sammen med musiker Erlend Ropstad, sistnevnte i kostyme som «Erlend Ropstad», i dress og med skinnende nye Adidas Originals-sko.

På Nationaltheatret utvides Erlend Ropstads sanger når de speiles i Nils-Øivind Haagensens dikt – og motsatt.

Intervju

I kostyme, iført en stram mørkeblå dress, gul T-skjorte og med elgitaren i fanget, har en langhåret og langskjegget Erlend Ropstad, vår cirka fremste rockepoet, tatt på seg rollen som «Erlend Ropstad». Hans plass på Nationaltheatrets 200-kapasitets Amfiscene er nå bak pianoet. Høyre hånd hviler over tangentene og venstre hånd griper om gitarhalsen. Sammen med fire faktiske skuespillere, fra Andrine Sæther ytterst til venstre til Trond Espen Seim ytterst til høyre, er han 50/50 fisk på land og scenevant veteran, delvis famlende og delvis ruvende, konsentrert til stede både når det er hans tur og når han er på vent.

Under prøven elleve dager før teaterpremieren 15. februar instrueres musikeren av Anders T. Andersen, for øyeblikket en snuslysten regissør («hvor blir det av den snusen?») som vil at pianoets nakne etterligning av en dørklokke skal ringe flere ganger, gjentatt bare litt oftere please, så den sklir merkbart, men sømløst inn i replikkene til Sæther, Seim, Liv Bernhoft Osa og Erland Bakker – de fire som bringer nytt, eller annet, liv inn Nils-Øivind Haagensens allerede levende dikt, for anledningen sidestilt med og flettet inn i Ropstads rockeviser, visstnok fordi førstnevntes bibliografi slekter på sistnevntes diskografi. Hvem hadde trodd? Anders T. Andersen hadde trodd, tydeligvis. Men ser de det selv – slektskapet?

Menneske, kjære menneske

• Teaterstykke med sanger av Erlend Ropstad og dikt av Nils-Øivind Haagensen. Dramatisert av Anders T. Andersen og med Liv Bernhoft Osa, Andrine Sæther, Trond Espen Seim, Erland Bakker og Ropstad i rollene.

• 45-åringen Ropstad albumdebuterte i 2007, gjorde sin første norskspråklige plate i 2013 og fikk sitt store rockegjennombrudd fire år seinere. Hans siste album er «Brenn siste brevet» fra januar 2019.

• 48-åringen Haagensen er forfatter og forlegger og debuterte med diktsamlingen «Hender og hukommelse» i 1998. Hans nye bok «Det uregjerlige» utkommer denne uka.

• «Menneske, kjære menneske» har premiere på Amfiscenen på Nationaltheatret i Oslo 15. februar.

Et par timer tidligere møter vi vestkledd poet med tversover fra Ålesund og røkjakkekledd rocker uten tversover fra Vennesla ett eller annet sted i Nationaltheatret-labyrinten, muligens er vi i fjerde etasje, men ingen, og aller minst Ropstad, er helt sikre. Bordet er i hvert fall rundt. Sofaen og stolene er rød.

– I mangel av et bedre ord, så oppleves det jo modig å sette opp et stykke utelukkende basert på musikk og poesi, sier Haagensen, som ikke har vært videre involvert i produksjonen av «Menneske, kjære menneske», utover at stykket bygger på nyere og eldre lyrikk fra hans penn, litt herfra og litt derfra, klippa og limt og gjort til teater.

– Jeg har lest manus, eller kanskje to manus, ett kortere og ett lenger, og må innrømme at jeg hadde forventet meg en rammefortelling. Jeg blir litt bekymra, hehe, samtidig som jeg er stolt av det her. Men hvordan blir det? Trenger ikke folk en story?

Ropstad, som til forskjell fra Haagensen er på scenen hele tida hver dag, for å øve med de andre og for å framføre sine egne låter, kommer med en beroligende eller kanskje ikke beroligende innskytelse:

– Anders former og forandrer på stykket hele tida. Jeg vet ikke om det er til å kjenne igjen fra manusene du har lest. Det er i stadig endring, og det kan noen ganger virke ganske abstrakt, det hele. Men Anders, han har overblikket.

Og det virker sånn, som om Anders T. Andersen har overblikket. Han har jo jobbet med noe nesten lignende tidligere, da han regisserte «Jokkes verdiløse menn» på Torshov i 2008, denne mussikalen bassert på Joachim Nielsens tekst og musikk. Og så er også «Menneske, kjære menneske» hans idé. Men hvordan ble egentlig Haagensen og Ropstad involvert i dette poetiske rocketeatret i utgangspunktet?

– For min del, ble jeg oppringt av Anders da jeg satt på Bar Boca og han lurte på om han kunne bruke et svardikt jeg hadde skrevet til Sylvi Listhaug, forklarer Haagensen.

– Når var det her?

– Det var da hun kom med den boka for et par år siden, hva heter den … «Der andre tier»? Og jeg tenkte at han bare skulle lese det høyt i en eller annen sammenheng, ikke at det skulle bli en del av en forestilling på fåkkings Nationaltheatret. Men ett år seinere fikk jeg kontraktsforslag, og det var det.

– Og hva med Ropstad?

– Jeg fikk presentert hele konseptet via en mail jeg leste hos bassisten min på Årnes, der det sto at min musikk skulle knyttes opp mot lyrikken til Nils-Øivind Haagensen. Okei, tenkte jeg? På Nationaltheatret? Mener du T-banestoppet?

Verken Ropstad eller Haagensen er inngående kjent med Henrik Bulls ikke lenger superfreshe praktbygg fra 1899, og kjente heller ikke hverandre før denne oppsetningen, utover at Haagensen hadde hørt på Ropstad (særlig via kollega i Flamme Forlag, Geir Nummedal) og at Ropstad hadde to Haagensen-bøker i hylla.

– Jeg var allerede fan, skyter Ropstad inn.

Men så var det dette med slektskap, da. Der begge, sunnmøringen på høyere volum enn sørlendingen, er raske til å melde «jajaja, det er et slektskap der», samtidig som Ropstad vil berømme Andersen for å se den forbindelsen, som kanskje er slikt en må kunne se for å finne fram til noe nytt og noe som ikke er gjort og spilt hundre ganger før.

– For min del tror jeg mye av slektskapet stammer fra utgangsposisjonen til jeg-stemmen, til vokalisten og til poeten, da. Som tidvis er ganske lik. Det er en viss resignasjon, men også en viss kraft. Tilsynelatende nokså paradoksale og motstridende krefter som egentlig ikke er motstridende, men som jeg tror er en veldig naturlig symbiose i ethvert voksent menneske. Og jeg kan føle en veldig empati og sympati med sangstemmen til Erlend, understreker Haagensen.

Ropstad på sin side nøler litt, drar på ordene, spiser dem med en sørlandsk ro …

– Jeg har tenkt på det der, og det er mange småting som er gjenkjennelige. Min hovedperson, i den grad det er én hovedperson som går igjen i sangene mine, har veldig mange tilsvarende problemer, utfordringer og gleder i relasjon til andre mennesker, og i parforhold, som jeg merker meg i tekstene til Nils-Øivind. Og det blir særlig tydelig i dialogen under prøvene, der jeg kjenner igjen elementer fra mitt eget liv, fra mitt eget samliv og fra mine egne sangtekster, legger Ropstad til.

Fullt mulig det er et avgjørende element av abstrakt i «Menneske, kjære menneske». Men først og fremst er både Haagensen og Ropstad konkrete formidlere, presise i et språk uten fiksfakserier og med få metaforer, i stand til å sette opp små scener mens de tegner det store bildet. Med karakterer som ligger våkne i senga på natta, som vet åssen det lukter i parken når det har slutta å regne, som kjenner lukta av armhulene og håret og skrittet og har tenkt at alle skal dø en dag. Karakterer som minnes det hjertet i den skogen hvor du skrev noe med kniv, som har en irritabel føflekk litt til venstre på brystet like ved armen, folk som er redd for så mye. Sannsynligvis er de ensomme selv om de er sosiale, og sannsynligvis er de skuffa … over livet … fordi skuffa blir disse kjære menneskene ofte nok til at det er en sannhet om oss, en av flere.

– Jeg tar en «Nebraska», sier Erlend Ropstad og viser via Bruce Springsteen til hvordan han selv framfører sangene sine denne gang, kun med piano eller gitar, strippet ned, til forskjell fra den store rockelyden på særlig hans siste album, «Brenn siste brevet» (2019), og turneene siden – samtidig som han like gjerne kunne vist til sine egne tekster, eller visse typer Haagensen-dikt.

– Låtene må tåle det, de må tåle å framføres uten fullt band-øs. Hvis ikke har ikke jeg gjort jobben min.

– Men det er jo en forskjell på «Thunder Road» når Springsteen framfører den med E Street-trøkk og når han gjør den på piano?

– Når Springsteen gjør «Thunder Road» på piano, så synger han, om ikke rett til meg, så i hvert fall rett til Mary, sniker Haagensen inn.

– Litt sånn, sett deg ned, så skal jeg si noe til deg. Mens når han gjør den med band, så er det mer: Jeg skal si noe til alle dere der ute om ei jente jeg kjenner! Det er en stor forskjell. Og det var først da jeg lærte meg å henvende meg til én person at jeg vokste av meg valpefettet som poet. Det hjalp meg veldig.

Inne på Amfiscenen glir Haagensens dikt over i Ropstads sanger, politisk potente Haagensen over i Ropstads «Vi henter de om natta», Haagensens Shakespeare som brenner sine brev over i Ropstads Ropstad som brenner sine brev, Haagensen om vektløshet og hummere som kan leve evig over i Ropstad om jorda som spinner fordi fuglene trekker henne med. Og så videre. Lekkert løst allerede i prøveversjon og udiskutabelt en fortelling selv om stykket ikke har en tydelig rød tråd eller synlig overbygning, med sin egen logikk og sine egne regler.

Og apropos regler, kanskje poeten og musikeren kan si noe om forskjellene mellom dem og hvilke regler som gjelder for diktet og rockelyrikken?

– Jeg hørte på spillelista mi med Erlend Ropstad-låter tidligere i dag, og er litt misunnelig. For eksempel på det med at dialektbruk fremmer kvalitet heller enn å skjemme. Jeg kommer tettere på Erlend når han synger med dialekta si, pluss at det blir tøffere. Jeg har prøvd både å lese og skrive på sunnmørsk. Og ja, jeg vet at Øyvind Rimbereid skriver på siddis, men for min del: Det går bare ikke. «Jeg er meg» blir «e e me» på ålesundsk, som samtidig kan bety «jeg er med». Og hvis du er avhengig av uttalen for å forstå linja, så fungerer den ganske … dårlig, sier Haagensen, og fortsetter:

– Og visse grep synes jeg lever lenger i rocken. Noe som føles oppbrukt og tynnslitt i poesien kan fortsatt treffe rett i hjertet når du har et gitarriff og en bass til. Dessuten kan rockemusikeren bruke sangene sine igjen og igjen på scenen. Det kan ikke poeten på samme måte.

– Hva med Ropstad, føler du deg bundet av rockeformen?

– Ja. Men det er også befriende. For det skal ikke så mye til for å hale å dra i formatet, for å fucke det opp litt. Reglene er såpass stramme at du kan bryte dem med små grep. Og å tilnærme meg lyrikk, sånn som lyrikken ser ut i en bok, det er idealet mitt. Det er det jeg streber og strekker meg etter, det skrevne ord, for jeg vil at ordene mine skal kunne stå aleine og være like bra også uten et jævlig bråkete band i ryggen.

eirikb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 25. februar 2020 kl. 10.34
Menneske, kjære menneske er et teaterstykke som er basert på musikken og tekstene til Erlend Ropstad (t.v.) og tekstene til Nils-Øyvind Haagensen. Foto: Tom Henning Bratlie