Mandag 17. februar 2020 Anmeldelse

Og bakom synger drogene: Ren og lekker overflate – der sorgen, tiden og selve livet ligger under.

Observerer tidens elv

FØLSOM: Kevin Parker med refleksjoner over livet, på en plate visstnok påvirket av ecstasy og Travis Scott. FOTO: MATT SAV

Album

Tame Impala

«The Slow Rush»

Interscope/Playground

HHHHJI

«The Slow Rush» er en ganske passende tittel, når mannen bak et av verdens mest kritikerroste band bruker fem år på å følge opp sitt forrige suksessalbum. Det er ikke det at Kevin Parker har ligget på latsiden, heller: Diverse studio-samarbeid i nyere tid inkluderer artister som Lady Gaga, Kanye West og Mick Jagger. Det siste synger han til og med om på ett av sporene her: Wanna tell you ‘bout the time / I was in Abbey Road / Or the time that I had / Mick Jagger on the phone. Tilsynelatende er dette namedropping og self-aggrandisement. Men sangen heter «Posthumous Forgiveness», og er en sår og hudløs henvendelse fra den australske musikeren til hans egen far, som døde for drøyt ti år siden. Den handler om den vedvarende sorgen ved at helt sentrale skikkelser for alltid forsvinner fra livet ditt.

Og det sentrale temaet på albumet er nettopp sorgprosesser og tiden som renner ut mellom fingrene våre. Omslaget viser da også et tomt hus, som er fylt opp med sand.

Kevin Parker skriver ikke bare alt materialet for Tame Impala, men spiller alle instrumenter i studio, mikser og produserer. Akkurat som amerikanske Todd Rundgren gjorde det på sitt album «Something/Anything?» fra 1972. Og det er noe yacht rock-aktig over «The Slow Rush» også, en melodisk vellyd som titt og ofte minner om softrock-scenen i USA på 70-tallet. Om Tame Impala i begynnelsen var inspirert av 60-tallets psykedelia, har de nå bevegd seg videre i musikkhistorien.

Den utviklingen startet allerede med det forrige albumet, den universelt godt mottatte «Currents». Det var et album som ifølge Parker selv var inspirert av senere Fleetwood Mac og Bee Gees, og som samtidig baserte seg på tidsriktig elektropop, diskoide rytmer og oppdatert indie-sensitivitet. Denne oppskriften tas nå videre, på et album som nærmest er en marsipankake av vellyd, der lo fi-gitarene fra de tidligste Tame Impala-platene bare er et fjernt minne.

Og det er nettopp minner albumet i stor grad handler om. Om år som raser av gårde, mennesker som blir borte, steder som endrer seg. På den omarbeidede versjonen av tidligere singel-utgitte «Borderline» synger 34-åringen: We’re on the borderline / Caught between the tides of pain and rapture / Then I saw the time / Watched it speedin’ by like a train / Like a train. Den siste linjen gjentas altså to ganger, som om lyset i enden av tunnelen virkelig var et møtende tog.

«Rush» er et ord med flere betydninger. Det kan bety å rase fremover, men også et ras av sterke følelser. Og kicket som rusen gir. Flere av sangene har klare selvbiografiske trekk, og peker på ekte personer og miljøer rundt musikeren.

På «Instant Destiny» synger han om forholdet til kona Sophie, og hvordan han bestemmer seg for å velge henne, lykken og livet. Den slutter slik: Let’s drink this magic potion / Of love and devotion / And then let’s see how it goes. Selv den magiske kjærlighetsdrikken har et snev av malurt.

All denne tvilen og tristessen befinner seg på en eksistensialistisk knivsegg. Men det er en kvalitet vi som lyttere nærmest må kjempe oss frem til, nettopp fordi albumet fremstår som ren, lekker overflate. Her er sofistikerte synth-strukturer, boblende disco-rytmer og delikat duvende melodier, toppet av Parkers nesten instrumentelle falsett-vokal. Iblant høres det ut som den perfekte bakgrunnsmusikken for et pool-party for vellykkede, unge mennesker.

Dette er en perfeksjonert utgave av Tame Impala, men rekkevidden er kanskje ikke utvidet. Midt i all den dansbare vellyden kan man gripe seg selv i å savne mothaker og kontraster, men fremfor alt de virkelig gripende melodilinjene. Samtidig er dette en gjennomtenkt, nesten overarbeidet utgivelse fra en intelligent og følsom musiker – en mann som observerer verden, og reflekterer over sin egen plass i den. «The Slow Rush» ligner et isfjell med sin skinnende, hvite overflate, og med mesteparten av tyngdepunktet dypt nede i det mørkeblå vannet.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 25. februar 2020 kl. 10.33