Mandag 17. februar 2020 Musikkmagasinet

New Orleans, 1976: Med mardi gras-indianere og rhythm & blues-mestre skapes den nye lyden av en musikkby.

Vi pynter oss med fjær

LIVE I 1977: Fra en konsert med The Wild Tchoupitoulas og The Neville Brothers i New Orleans. FOTO: JON SIEVERT/MICHAEL OOCH ARCHIVES/GETTY IMAGES

Wild Tchoupitoulas, pluss eksepsjonelle musikere, lyttet seg bakover og spilte seg framover.

Musikkbok

I’m an Injun ruler from the 13th ward / A Big Chief Kahuna and I won’t be bought / I walked through fire and I swam through mud / Snatched the feathers from an eagle, drank panther blood

New Orleans-klassikeren «The Wild Tchoupitoulas», innspilt i Allen Toussaints Sea-Saint Studios midt på syttitallet, var ikke først ute, selv stolt leder Big Chief Jolly ville vel innrømmet det. Men den åtte sanger lange plata med fem Tchoupitoulas-vokalister, musikere fra The Meters og det som skulle bli The Neville Brothers forblir den mest funky representanten for hvordan raffinere og pynte opp mardi gras-indianernes hektende «call-and-response-med-tamburin» i studio, der fingernemme fyrer beredte grunnen for en konstruert kulminasjon av en kultur som var en konstruksjon fra barnsbein av, før noen sa trad og før noen tenkte turist.

I Berkeley-professor Bryan Wagners nydelige, lille bok om «The Wild Tchoupitoulas», i Bloomsburys reaktualiserte 33 1/3-serie, forteller han effektivt om den merkverdige kulturelle og musikalske smeltedigelen ved Mississippi-elvas utløp, en elv som for øvrig har Tchoupitoulas Street som nærmeste nabo gjennom store deler av sentrale New Orleans, og en gate som på sin side er oppkalt etter Louisiana-indianerstammen Tchoupitoulas, hvis navn man tror betyr «de som bor nær elva». Og tror er sentralt når opphavet til den mystiske mardi gras-indianeren skal forklares. For hvem vet?

«The Wild Tchoupitoulas»

• Albumklassiker innspilt i New Orleans i 1976 med mardi gras-indianerne i Wild Tchoupitoulas pluss eksepsjonelt backingband.

• I studio var funkgruppa The Meters og det som skulle bli The Neville Brothers, som sammen perfeksjonerte mardi gras-sang og R&B.

• Bryan Wagners bok «The Wild Tchoupitoulas» (Bloomsbury, 2019) belyser albumet, dets røtter og betydning.

• Mardi gras er i år 25. februar.

Aller først, en utredning: Mardi gras-indianere er afroamerikanske neworleansere som kler seg opp, eller maskerer seg, i overdådige kostymer basert på antrekkene til nordamerikanske urinnvånere. De er midtpunktet i den årlige mardi gras-paraden på fetetirsdag, der de hoier, synger og danser, og der totalt førti ulike stammer utfordrer hverandre, ikke til voldelige oppgjør som i gamle dager, men for å avgjøre noe betraktelig viktigere enn fysisk overlegenhet: Hvem er vakrest i byen her? Som er en av flere årsaker til at denne typen appropriasjon skiller seg markant fra for eksempel hvit blackface-tradisjon. Blackface er mest en hån; dette en hyllest. For kun ved å bære en femti kilo tung drakt av perler, paljetter og fjær, kan du bli den beste versjonen av deg selv, eller snarere: av oss.

Men så var det røttene, da – der enkelte hevder at den fargerike finstansen symboliserer det følelsesmessige båndet mellom afroamerikanere og nordamerikanske urinnvånere, og da særlig beretningen om slaver på rømmen som søkte ly hos indianerstammer, fikk barn og ble værende. Som kunne vært hele den fine forhistorien, men som da glemmer konfliktene mellom disse undertrykte gruppene, pluss dette: I en av de mer populære bakgrunnshistoriene heter det seg at mardi gras-indianeren er et direkte resultat av de sirkusaktige showene til Buffalo Bill, «Wild West», som i så fall forklarer hvorfor mardi gras-kostymene heller refererer til prærieindianere fra nordvest enn til indianerstammer fra Louisiana-området.

Og ja, Buffalo Bills karikerte versjon av Ville vesten var en publikumssuksess da showet besøkte New Orleans vinteren 1884/85, skal vi tro lokalavisa Times-Picayune, bare uker før de første såkalte indianergjengene gjorde sitt inntog i mardi gras, på det tidspunktet for lengst en sterk parade-tradisjon. Fake oppå fake, altså; det blir ikke mer ekte enn det. Uten at Bryan Wagners bok bruker all verdens plass på oppstarten, selv om han er innom Creole Wild West som den første stammen i byen, kanskje eller kanskje ikke med Buffalo Bill-indianere i rekkene.

Snarere setter Wagner forstørrelsesglasset over hvorfor behovet for en alternativ identitet og en alternativ parade oppsto på slutten av 1800-tallet, parallelt med «jazz funerals» og «second line», parallelt med at mardi gras-indianerne tok over bakgatene med sine Spy Boys, Flag Boys, Wildmen og Big Chiefs, perioden da New Orleans ble til New Orleans. For samtidig med at Jim Crow-lovene i sør påbød segregering etter rase og de hvite lederne av mardi gras-paraden sammenlignet sine tidligere slaver med gorillaer, ble det vekket en motstand «gjennom et psykedelisk gateteater hvis poesi og koreografi erklærer at de også har en rett til byen». Og som Wagner skriver videre: «Å synge om din egen skjønnhet betyr noe spesielt når aviser, magasiner, teateret, radioen, kinoene og tv-en holder fast ved at du er stygg.»

Nå skal det sies at Wild Tchoupitoulas-leder Big Chief Jolly først ble høvding etter at Jim Crow-lovene gradvis ble opphevet fra 1954 av, men det var dette han vokste opp i, og det var dette de svarte mardi gras-sangene og -frasene vokste ut av, enten de går på engelsk eller et nær uforståelig «indianerspråk». Med Tu way pak-a-way som en av få fraser som alle er enige om hva betyr (fløtt deg!) og med We won’t bow down, slik Wild Tchoupitoulas med ekstra kor synger så kraftfullt i «Indian Red», som en gjenganger.

Og alle låtene som til slutt endte opp på «The Wild Tchoupitoulas» i 1976 er egentlig gjengangere – fra årevis med parader der de ikke var tilpasset verken studioet eller popformatet, men kunne vare i opp mot en time, med improviserte tekster og fletta inn i hverandre, mer som medleyer som først stopper opp når kreativiteten og impulsiviteten stopper opp. Men i innspilt versjon høres de ikke ut som i paradene, de har blitt arrangert om og stramma opp, helt enkelt og dypt komplisert ved å lene seg på en annen Louisiana-spesifikk tradisjonen: New Orleans rhythm & blues, faren til rock & roll via J&M Studio, «Good Rockin’ Tonight» og «The Fat Man» (før 1950), og faren til James Browns rytmiske revolusjon via Earl Palmers trommearbeider med Dave Bartholomews band (etter 1950).

NOLA R&B, særs funky og med sin egen «Spanish Tinge», som jazzpioner Jelly Roll Morton noe misvisende kalte den kubanske innflytelsen på kreolske rytmer. I et New Orleans som alltid har handlet om rytmer, ifølge nevnte Batholomew, som i Wagners bok peker tilbake på Louisiana-urinnvånernes tamburinbruk, som han selv hevdet å ha lært av og adoptert. Og mulig det, for å lære av andre og særlig din nærmeste nabo synes å være områdets mantra. Ikke rart Wagner bruker ett av fire kapitler på New Orleans’ musikerfamilie, og ikke rart de fleste New Orleans-låter bygger på andre New Orleans-låter og knapt noen av dem virker å være en original, men musikk i stadig utvikling, for å bli fetere, eller – hey pocky a-way – vakrere.

Apropos, så hadde aldri Wild Tchoupitoulas laget sitt enestående album hvis ikke Bo Dollis’ Wild Magnolias hadde kommet dem i forkjøpet, med ideen og med to album og hitsingelen «Smoke My Peace Pipe (Smoke it Right)» fra 1974. Men der Magnolias’ fikk melodiske broderier vevd inn av mesterpianist Willie Tee og mestergitarist Snooks Eaglin, var det enda større krefter i sving for å finne swingen under de allerede brusende Tchoupitoulas-fjærene, på et album som i løpet av 35 minutter oppsummerer potensialet i det snart oppløste funkbandet The Meters og antyder potensialet i det snart grunnlagte The Neville Brothers, ved å gi plass til alle sju medlemmene fra de to ikoniske gruppene, inkludert de to Neville-brødrene som spilte med begge, keyboardist Art og perkusjonist Cyril.

Og med vokalist med mer Aaron og saksofonist med mer Charles Neville, to stykk halvkriminelle knarkere med en karrierepil som pekte nedover før Big Chief Jolly tok dem under vingene for innspillingen av «The Wild Tchoupitoulas». Og Jolly skulle ikke angre, samtidig hadde vel sjefen en agenda – han var tross alt onkelen deres. Men så er det også et ekstra element av soul og nærheten i disse høytidelig feirende musikalske møtene, på et New Orleans-album som ifølge Wagner «etablerer en ny lyd ved å samle de foregående stadiene i byens musikalske historie», helt tilbake til Louis Armstrong. Ja, helt til Trinidad via «Rum and Coca Cola»-melodien som danner basis for «Meet de Boys on the Battlefront».

Eller kanskje vi bare skal bli i The Big Easy, USAs 46. største by, med Cyrils «Brother John», som åpner «The Wild Tchoupitoulas» og hyller en avdød Big Chief mens den «stiller spørsmål om tradisjon og innovasjon, arv og appropriasjon», der den står på skuldrene til Dr. Johns «Iko Iko» som står på skuldrene til The Dixie Chicks «Iko Iko» OG Sugar Boys’ originalversjon av samme låt, «Jock-A-Mo» fra 1953. Skjønt, original? Sitat Sugar Boy: «It came from two Indian chants I put music to», den også. Ringen sluttet, eller bare enda en tråd til en stadig mer intrikat og nyansert vev.

eirikb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 25. februar 2020 kl. 10.32