Tirsdag 18. februar 2020

Den nyenkle stilen er en måte å ta et oppgjør med det gamle hegemoniet på, tror poesiformidler:

Sånt som de unge liker

POET OG BIBLIOTEKAR: Paal Bjelke Andersen liker seg mellom hyllene på Deichman bibliotek avdeling Grünerløkka. Han har sett en økt forekomst av enklere poesi de siste årene. FOTO: TOM HENNING BRATLIE

Poet og bibliotekar Paal Bjelke Andersen opplever at de «enkle» diktene ikke snakker til ham.

Bøker

– Ja, absolutt, sier Paal Bjelke Andersen da Klassekampen spør ham om han er enig i at den norske poesien er blitt enklere de siste årene.

Andersen jobber som bibliotekar på Grünerløkka i Oslo og har tidligere drevet nettmagasinet Nypoesi og Forlaget Attåt. I tillegg har han gitt ut en konseptuell diktsamling på Flamme forlag.

I forrige uke kunne Klassekampen melde at både forlagsredaktør Sigmund Sørensen og litteraturkritiker Hadle Oftedal Andersen mener det har foregått en «prosaisering» av lyrikken det siste tiåret.

Paal Bjelke Andersen mener Flamme forlag «har skylda» for utviklingen.

– Jeg vil faktisk si at mange av de enkle og mer tilgjengelige diktsamlingene har en slags Flamme-stil. Når det blir stadig flere av disse, må vel det bety at Flamme-bøkene har inspirert unge poeter.

FAKTA

Hvor går poesien?

• Har samtidslyrikken vært for lite folkelig? Det er et av spørsmålene Klassekampen har stilt i en artikkelserie om norsk poesi.

• I forrige uke skrev vi om økt forekomst av såkalte enkle og tilgjengelige diktsamlinger.

• I dag uttaler Paal Bjelke Andersen at den fortettede, ordknappe poesien som har dominert i foregående tiår, er i ferd med å miste fotfeste.

– Smoothe poplåter

Andersen mener det var en helt annen type poesi som hadde hegemoniet da han selv begynte å lese dikt på begynnelsen av 1980-tallet.

– Da skulle poesien være fortettet, ordknapp og ganske intellektuell. Alt dette er i ferd med å glippe nå, sier Andersen.

– Hvordan tolker du denne utviklingen?

– Jeg tror at denne enkel­heten, det å nekte å være med på en estetisk rigiditet, har vært en måte å ta et oppgjør med hegemoniet på.

Andersen er ikke i tvil om at den «nye» poesien lettere finner veien til lesere. Han sammenlikner det med at «smoothe poplåter også sklir lettere inn enn andre ting».

Men selv har han ikke fått all verdens ut av diktsamlingene som representerer den nye trenden.

– Med et forbehold om at jeg ikke har lest alt, opplever jeg at disse diktene rett og slett ikke snakker til meg som er en mann på over femti år. De fleste av dem er skrevet av relativt unge kvinner, så det er vel slik det skal være.

– Hva synes du om kvaliteten?

– Det er vanskelig å generalisere. Jeg har jo slått opp i noen av disse bøkene og tenkt at «shit, dette er skikkelig gjort», samtidig som jeg andre ganger har opplevd at det som helt flatt.

Uenig i «enkel»-liste

– Nei! sier poet Gunnar Wærness da Klassekampen spør ham om han er enig i at poesien er blitt enklere.

Det er han selv som instruerer journalisten til å sette et utropstegn etter svaret.

– Det blir feil å si at det har kommet en nyenkel bølge, for den har vært der hele tida. Det ser bare ut som en ny tendens for en som forholder seg til en poesihistorie som er femten år lang, sier Wærness.

Han nevner eksempler fra 1970-tallet, da det var et utbredt ønske blant poetene om å nå bredt ut, og han påpeker at også beatpoesien avfødte flere poesiformer basert på dagligtale.

– Jeg kjøper ikke begrepsparet «enkel eller vanskelig». Å kople bildebruk og metaforer til vanskelighetsgrad er dumt – det er «kørka». Tenk på antipoesien til Nicanor Parra. Den er virkelig uvillig innstilt til kompleks poesi, men den er likevel helt klart høylitterær – selv om den er mye enklere enn mange av navnene på «enkel»-lista, sier Wærness.

Han viser til Klasse­kampens liste over femten poeter som har gitt ut klarspråklige og lettfattelige dikt de siste årene. Han mener lista er «helt random», og at verken Ingvild Lothe, Martin Svedman, Kristian Bergquist eller Amalie Kasin Lerstang kan kalles «enkle» poeter.

4800 års arbeid i dass?

– En poet som Svedman har en stilistisk bevisst tanke bak måten han skriver på. Han tenker på hvordan leseren skal bruke boka, og han tar det inn i selve formen, sier Wærness.

– Det er vel ikke bare enkelt å skrive god, lettfattelig poesi heller?

– Nei, det enkle er som oftest kjempekomplekst. Hos Olav H. Hauge, som er en veldig kompleks poet, forenes det enkle og det vanskelige. Det krever ekstremt mye forberedelse, selv om utførelsen er enkel, påpeker Wærness.

– Så du synes ikke mangelen på metaforer fører til en forflatning av poesien?

– Vi har 4800 år med poesihistorie. De første tusen årene gikk det bra. De 3800 neste gikk også bra. Men så kommer Trygve Skaug, og 4800 års arbeid går i dass? Hvis det var sant, så er livet til Skaug i fare nå. For da kan vi kanskje redde denne praktkonstruksjonen av et finkulturelt tempel, sier Wærness lattermildt.

kultur@klassekampen.no

Gunnar Wærness