Lørdag 29. februar 2020 Anmeldelse

Moral på langs og tvers

METOO: Kristin Skare Orgeret (t.v.) og Anja Sletteland gir ut bok om Giskesaken. FOTO: CHRISTOPHER OLSSØN

Samtykket: Anja Sletteland og Kristin Skare Orgeret gir et solid innblikk i Giskesaken, men legger for lite vekt på den politiske maktkampen.

ANMELDELSE

Dagen før jeg skriver denne teksten, ble Harvey Weinstein ført ut av rettslokalene i New York iført håndjern, dømt for voldtekt og overgrep. Dommen betegnes som en milepæl i kampen for kvinners rettigheter, og som et endelig tegn på at metoo har hatt virkelige og målbare konsekvenser, etter at mektige menn i årevis har kommet unna med å behandle kvinner etter eget forgodtbefinnende. Samtidig, i Norge: To av Arbeiderpartiets mest profilerte kvinnelige politikere forlater partiet på grunn av interne stridigheter, blant annet som følge av Giskesaken. Hva sier dette egentlig om metoo i Norge, verdens mest likestilte land?

Helt fra tittelen («Giskesaken – og hvordan vi får #metoo tilbake på sporet») indikerer forfatterne Anja Sletteland og Kristin Skare Orgeret at Giskesaken, selv om den henger sammen med metoo, også innebærer en avsporing av den. Gjennom bokas vel 200 sider foretar de en grundig gjennomgang av saken slik den fremstår i mediene, ved å analysere de hundrevis av artiklene og kommentarene som ble skrevet om den. I tillegg har de gjennomført intervjuer med journalister i flere av de største avisene som var sentrale i dekningen, og stilt dem spørsmål om metodikk og presseetikk. Det er kun biter og enkeltsitater fra intervjuene som har fått plass i det endelige manuset, og selv om det sikkert er flere enn meg selv som gjerne skulle ha lest mer av akkurat dette, bidrar disse delene til at boka fremstår som en nokså komplett historisk gjennomgang av saken – i det minste som mediesak.

SAKPROSA

Anja Sletteland og

Kristin Skare Orgeret

Giskesaken – og hvordan vi får #metoo tilbake på sporet

Forlaget Manifest 2020, 217 sider

Forfatternes sortering av ulike posisjoner og hovedargumenter som har fått bryte mot hverandre i løpet av tidsperioden som går fra de første konkrete beskyldningene om Trond Giske kom frem i Dagens Næringsliv i desember 2017, og frem til i dag, er også til god hjelp for å orientere seg i kakofonien av stemmer og interesser – til tross for at man ikke nødvendigvis alltid kjenner seg igjen i kategoriseringen. Det er for eksempel fullt mulig å både anse Giskesaken som del av et maktspill, og anerkjenne at den også er del av et oppgjør med strukturell sexisme, selv om begge deler ikke får plass på samme sted i Sletteland og Orgerets rubrikkskjemaer.

Giskesaken er ei gedigen suppe, og det kan virke som om Sletteland og Orgeret har forsøkt å plukke ut flest mulig av dens næringsfattige biter for bare å sitte igjen med buljongen. Ære være dem for det, for dette er virkelig en sak man ønsker å komme til bunns i, men jeg er usikker på hvor godt det egentlig fungerer. Både ukulturen som har gjort Giskes overtramp mulige, og maktspillet som har omgitt ham, blir skrevet om, men så, når det kommer til konklusjonen, er det plutselig som om det ikke er så nøye med disse tingene likevel.

Forfatterne har gjort et solid grunnarbeid som gir leseren godt med rom til å gjøre seg opp sin egen mening om Giskesaken. Men man kan spørre seg om hastverket med å få ut en aktuell bok kan ha gått på bekostning av utviklingen av en grundigere politisk argumentasjon. Et av forfatternes viktigste argumenter, som de også har gjentatt i intervjuer denne uka, er at anklagene om maktspill (som har kommet fra flere kanter i Giskesaken) faller på sin egen urimelighet fordi maktspill er del av politikkens natur, og derfor legitimt. Når man roper opp om maktspill, bidrar man derfor til å spore av debatten, mener de. Akkurat dette er det lett å være enig i, men det hjelper oss ikke egentlig noe særlig videre. Spørsmålet bør heller være hvordan metoo og Giskesaken har påvirket maktspillet i Arbeiderpartiet og på Stortinget. Hvordan har dette foregått, og på vegne av hvem og hvilke saker?

Nå har jeg lært av Jens M. Johanssons glimrende roman «Lavterskeltilbud» at man ikke skal fremstille seg som en underdog fra distriktet dersom man de facto er helgespaltist i en riksavis, men jeg våger meg likevel på følgende påstand: At sett fra utsiden, det vil si fra Bergen, har Giskesaken til tider sett ut som et temmelig tilfeldig mediefenomen. Ikke fordi Giske ikke har gjort noe kritikkverdig. Tvert imot: Det finnes millioner av ofre her i verden, Trond Giske er ikke et av dem, og som kvinne på venstresida er det all grunn til å bli sint og opprørt av å lese varslene mot ham. Likevel: metoo har ikke bare vist at overgriperne er mange, men også at de er avhengige av at mange aktivt eller passivt beskytter dem slik at de kan fortsette.

«Trond Giske har gjennom denne saken vist at han setter egne interesser over norsk lov, Arbeiderpartiets vedtak og pressens autonomi», skriver forfatterne i bokas konklusjon, og oppsummerer det hele som at han har laget sitt eget privilegium, privus lex: En egen lov. Men Giske kunne ikke ha holdt på som han gjorde, uten å ha blitt beskyttet av en bred konsensus om hvilken atferd som høver seg en politiker i posisjon.

Den såkalte Matzneff-saken, som har vært på alles lepper i Frankrike denne vinteren etter Vanessa Springoras bok «Le consentement » («Samtykket»), viser på effektivt vis hvordan forbrytelser svært ofte ikke begås på tvers av samfunnets normer og regler, men langs dem. 50 år gamle franske forfattere kunne ligge med 14 år gamle jenter ikke bare fordi de selv – altså både jentene og gubbene – hadde lyst til det, men fordi miljøet deres og kulturen deres bifalt handlingene. Og norske toppolitikere har kunnet ta seg til rette i ungdomspartiene fordi man har ansett at å beholde dem i posisjon har vært viktigere enn å ivareta unge mennesker med mindre innflytelse og mindre makt. Det er i en slik sammenheng man må forstå Giskesaken. Og der kommer Sletteland og Orgerets påstand om politikkens legitime maktspill, til kort.

bokmagasinet@klassekampen.no