Mandag 2. mars 2020 Konsert

Bylarm 2020: Tre dager med norsk musikk i medvind – og ett Brighton-band å se opp for.

Den nye norsk­toppen

HØYDEPUNKT: Musti på Sentrum Scene.

Bylarm viste hvor godt det gror i norsk musikk, der Kamara, Musti, Dutty Dior og Isah var noen av høyde­punktene.

Festival

Skyldtes det et program med kjønnsbalanse, eller var det korona-skremselen som utløste et ekstra behov for å kjenne etter? Årets Bylarm på ulike Oslo-scener står i hvert fall igjen som en av de aller sterkeste utgavene, fra futt og fart til dirrende drømmelandskap utenfor det allerede rikholdige offisielle opplegget.

Med ørene og øynene retta mot det norske, ikke det nordiske, begynte vi torsdagskvelden med konserten til en av årets mest fremsnakkede, 18-årige Ugbad Musti fra Tøyen. Entreen i seg selv var verdt all hypen, der først seks-sju unge kvinner, helkledd i svart og noen med hijab, tok oppstilling på scenen. Så kom Musti selv, iført kamuflasjeuniform som om hun var med i en ørkenkrig, og med «beskyttelse» rundt seg som om hun videreførte både Black Panthers, Public Enemy og Beyoncés «Formation». Lyden Musti bringer til bordet bærer foreløpig ikke tilsvarende ambisjoner, og i den litt spinkle hiphop-produksjonen blir Sentrum Scene et par hakk for stor. Men utstrålingen og tilstedeværelsen er virkelig noe å skrive hjem om, og som en dreven konsertgjenger senere påpekte, så er det noe M.I.A.-aktig over Mustis aktivistiske holdning og overrumplende effekt.

En litt annerledes Oslo-virkelighet kunne oppleves på Pokalen med rapperen Daniel Obede, 18-åring fra Linderud, snakkis på sosiale medier og noe helt for seg selv. Med skildringer som på en gang er fikse og virkelighetsnære: Kjørte rundt i en Bentley / Til jeg våkna på banen og tenkte vent litt, rapper han i en av låtene i settet der flyt og engasjement gjør Stormzy til en relevant sammenlikning. Enda litt mer London til Oslo, altså – før forhåndsfavoritten Kamara tok en annen retning.

Da hun og bandet gikk ut av startblokkene på Rockefeller halvett natt til fredag, var forventningene omtrent som da Sigrid for alvor tok steget fram på Bylarm 2017. Når det gjelder stemme, tilstedeværelse og den der X-faktoren, er konklusjonen at Kamara har kommet lenger enn Sigrid på samme tid. Men der Sigrid hadde en rykende fersk singel med hitpotensial med seg til Bylarm, «Don’t Kill My Vibe», er Kamara enn så lenge først og fremst en suveren stemme for skandi-popsoulen hun velger seg. Som sammen med den målrettede ambisjonen hun allerede har flagget, per nå først og fremst er et strålende utgangspunkt. Som gjelder hele den lille gullrekka, med Musti via Daniel Obede til Kamara. Alle med noe ekstra å bygge videre på.

I år var det mange up-and-coming britiske navn på programmet, kanskje først og fremst Porridge Radio fra Brighton. Sentrert rundt låtene, gitaren, stemmen og tilstedeværelsen til Dana Margolin, var halvtimen på Kafé Hærverk fredag en opplevelse av de sjeldne. I bandbioen heter det at Margolin hentet erfaring fra åpen mikk-kvelder i hjembyen, der hun skrek tilhørerne rett opp i ansiktet. Og på et vis er det akkurat det hun gjør nå også, bare mer strukturert, med vittig prat mellom sangene, et skøyeraktig blikk og nittitallstypiske alt-rocklåter som treffer på de riktige stedene. Om hun og de tre rundt henne tar det neste steget, handler mye om tilfeldigheter, men den intense gigen viste at de er mer enn bra nok. Vi har trua.

Noe av det beste med Bylarm er nettopp det å kunne se så gode band på så små scener, med korte sett og tempoet høyt. Et annet særtrekk, med så mange unge artister i etableringsfasen, er all sjangerfomlingen og annen estetisk utforsking som pågår, mye av den tidvis høyst sjarmerende og forfriskende sorten. Som igjen medfører at det virkelig fremstår som en åpenbaring å se en artist som virkelig vet hva hen vil, fullt ut – særlig om evnen til å gjennomføre og fullende formen er til stede.

Dette gjaldt til de grader for rapsanger Dutty Dior. En noe innadvendt scenefremtoning løste seg gradvis noe opp fra en i utgangspunktet småstram maske i løpet av langhelga, med to egne opptredener og innhopp for «Hallo»-duettpartner Isah på kjøpet. Og når det gjelder fremtiden, er det verdt å notere seg den svært sterke mottakelsen de ferskeste, dels uutgitte sporene fikk fra overentusiastiske konsertgjengere.

På tross av det udefinerbare ståstedet et sted mellom neoklassisistisk konseptpop og beatbasert moderne souljazz, er norsk-brasilianske Charlotte Dos Santos i ferd med å seile opp som en av sin generasjons sterkeste, mest sentrale stemmer. Ikke minst i betydningen «låtskriverstemme», for nettopp denne trer frem stadig klarere på det nye materialet på hennes kommende ep for den europeiske indiegiganten Because, representert i Bylarm-settet blant annet med den direkte fjetrende «Harvest Time», i tillegg til flotte «Helio» og spennende smakebiter fra albumet som er ventet i løpet av året. Mens materialet fra debuten «Cleo» også trer klarere frem, med enda mer distinkt personlighet, i neddempede arrangementer som i mindre grad lener seg på samples og andre lån. Og så har du selve stemmen, da – til å bli lamslått av.

Apropos stemmer, så kan det hende at autotune-innpakningen skygger litt til for en del der ute, men i løpet av to mektige konserter slo det oss at vi knapt har hørt noen større norsk soulstemme enn den som bor i den spinkle, unge energiske kroppen til Isah. Den manifesterer seg både i stemmeprakt og -kraft, men også i den velbalanserte miksen mellom nittitalls-R&B, skamløs pop og røffere, mer «gatete» frynser rundt kantene. Lørdag kveld ble han også utropt til Årets Stjerneskudd av Bylarm og fikk med seg en halv million kroner fra Norsk Tipping. Veien videre ligger vid åpen.

musikk@klassekampen.no

HØYDEPUNKT: Kamara på Rockefeller.