Torsdag 5. mars 2020 Kultur og medier

Debatten om Forfatterforeningens æresrett fikk Tore Rem, Espen Søbye og Kjartan Fløgstad til ettergå Bok-Norges mørke historie:

Velter heltefortelling

ET ANNET BLIKK: I boka «På æren løs» beskriver forfatterne Kjartan Fløgstad, Tore Rem og Espen Søbye hvordan de tyske okkupantene umiddelbart tok grep om det norske bokmarkedet i aprildagene 1940.

Hvert femte medlem av Forfatter­foreningen ble refset eller ekskludert etter krigen for å ha hatt kontakt med okkupasjonsmakta.

bøker

– Norske forfattere var ingen spydspiss i kampen mot den tyske okkupasjonsmakta under andre verdenskrig, sier forfatter Espen Søbye.

Sammen med litteraturprofessor Tore Rem og forfatter Kjartan Fløgstad har Søbye dukket ned i gamle arkiver og blåst støvet av sekundærlitteratur for å undersøke Litteratur-Norge under andre verdenskrig. Det har resultert i boka «På æren løs», som lanseres denne uka. Her tegner forfattertrekløveret opp et bredt bilde av det – som etter deres mening – er en underkommunisert del av norsk litteraturhistorie.

Forfatterne og krigen:

• I etterkant av den tyske okkupasjonen opprettet Forfatter­foreningen en såkalt æresrett hvor medlemmer ble ekskludert eller nektet publisering for en periode.

• Bakgrunnen for dommene var at de hadde hatt uakseptable bånd med okkupasjonsmakta.

• I boka «På æren løs», som Forlaget Press lanserer denne uka, skriver forfatterne Tore Rem, Espen Søbye og Kjartan Fløgstad om det historiske bakteppet for Æresrettens arbeid.

Omstridt unnskyldning

Bakgrunnen for bokprosjektet er en seanse som fant sted på Grand Hotell i Oslo i 2018. Da utstedte Den norske Forfatterforening, med leder Heidi Marie Kriznik i spissen, en unnskyldning til de forfatterne som var blitt dømt av Æresretten i 1945 – for å ha hatt uakseptabel kontakt med okkupasjonsmakta.

– Den unnskyldningen var preget av feilaktige og historieløse påstander, sier Kjartan Fløgstad.

I likhet med Fløgstad reagerte også Søbye og Rem på unnskyldingen. Det oppsto heftig debatt i avisspaltene, og det hele toppet seg da Kjartan Fløgstad trakk seg som medlem i Forfatterforeningen under årsmøtet i 2019. I et forsøk på å gå i rette med de «historieløse påstandene» har de tre forfatterne satt seg grundig inn i det historiske bakteppet som lå til grunn for Æresrettens arbeid i 1945.

I boka skildrer de blant annet hvordan de tyske okkupantene umiddelbart tok grep om det norske bokmarkedet i aprildagene 1940. De skildrer hvordan det litterære systemet bestående av forlag og bokhandlere blir underlagt kontroll og detaljstyring.

Mange fikk refs

De skriver også om den norske forfatterstanden, som hadde store vanskeligheter med å etablere en felles front mot okkupasjonsmakta.

I boka kommer det fram at hvert femte medlem av Forfatterforeningen ble refset eller ekskludert etter krigen for å ha samarbeidet med de tyske okkupantene. Det kommer også fram at 27 av 175 norske forfattere var medlemmer av partiet Nasjonal Samling.

Det er med andre ord et lite ærerikt kapittel i historien om det litterære Norge som forfattertrioen nå presenterer.

– Etter andre verdenskrig er alle norske forfattere blitt tolket inn i en heltefortelling som handler om motstand mot Hitlers regime, men dette er ikke en fortelling vi kan slutte oss til. Det er den illegale litteraturen og noen få heroiske forfattere som Arnulf Øverland, Inger Hagerup og Nordahl Grieg som har fått oppmerksomhet i historie­bøkene, sier Rem.

En breiere litteraturhistorisk framstilling av okkupasjonsårene er nærmest umulig å oppdrive, mener Rem.

– Hva er grunnen til det?

– Det stemmer dårlig med den heroiserende tendensen. Dessuten kan det ha vært en viss berøringsangst for dette temaet med tanke på det høye antallet forfattere som ble refset eller ekskludert fra Forfatterforeningen, sier Søbye.

For Bok-Norge var høyst levende i perioden mellom 1940 og 1945. Ifølge Rem, Søbye og Fløgstad opplevde den norske forlagsbransjen «florisante tider» under andre verdenskrig. Etterspørselen etter bøker var stor i disse årene, noe forfatterne omtaler som en «bokboom».

Lot seg friste

De store forlagene Aschehoug og Gyldendal ble etter hvert nazifiserte, samtidig som det oppsto reine nazistiske forlag. Ett av disse var Gunnar Stenersens forlag, som i løpet av okkupasjonsårene ga ut over 90 skjønnlitterære titler.

Dette attraktive bokmarkedet gjorde også at mange forfattere lot seg friste til å påta seg oppdrag, mener de tre forfatterne. Og det var mange av disse som havnet i Æresrettens søkelys, som blant andre Waldemar Brøgger, Alf Larsen og André Bjerke.

Sistnevnte oversatte diktsyklusen «Fänrik Ståls sägner» av forfatteren Johan Ludvig Runeberg for nettopp Gunnar Stenersens forlag. Verket er regnet som et finsk nasjonalepos, men det spilte også en viktig rolle i den nazistiske propagandaen, påpeker Rem, Søbye og Fløgstad.

Etter krigen ble André Bjerke ekskludert av Forfatterforeningens Æresrett på bakgrunn av dette oversettelsesarbeidet. Selv forsvarte Bjerke seg med at dette var nøytral litteratur.

Rem, Søbye og Fløgstad mener det er vanskelig å bruke betegnelser som «nøytral litteratur» og «apolitisk forfatter» i perioden mellom 1940 og 1945.

– I en så spesiell historisk kontekst som det var i Norge under okkupasjonsårene hvor alt blir politikk, blir det også problematisk å snakke om noe som «apolitisk». Når vi ser nærmere på de titlene som etter sigende var nøytrale og som ble utgitt av Stensersen forlag, er det titler som er hentet rett ut av nazistenes egen kanon, sier Rem.

Nazistisk kulturkamp

Fløgstad forteller at han ble overrasket over hvor raskt den tyske okkupasjonsmakta satte i verk tiltak for å nazi­fisere det norske litteratur­miljøet.

– Nazistene var også opptatt av å føre en kamp på det kulturelle feltet, sier han og forteller at tyske soldater allerede i aprildagene 1940 ble sendt ut til norske bokhandlere for å inndra bøker som var kritiske til Hitlers regime.

Dermed blir en dikter som André Bjerke, som gjorde en oversettelsesjobb for Gunnar Stenersens forlag, også et lite tannhjul i det store nazistiske maskineriet, påpeker Søbye.

– Og da nytter det ikke å påstå at det tannhjulet ikke er en del av noe større, sier Søbye.

– Er du skuffet over din egen stand, Fløgstad?

– Det vil jeg ikke uten videre si. Men det var flere som gjorde feilgrep i denne perioden uten at de var nazister av den grunn.

Tore Rem understreker at de ikke har vært opptatt av å undersøke den enkeltes forfatters ideologiske eller politiske sinnelag, men at det derimot koker ned til hvilke handlinger de norske penneknektene foretok seg i okkupasjonsårene.

– Og det er konsekvensene av disse handlingene vi må bedømme dem ut fra. De forfatterne som endte opp i Æresretten, havnet der på grunn av handlingene de foretok seg. Det var jo ikke slik at André Bjerke måtte oversette «Fänrik Ståls sägner».

dageivindl@klassekampen.no

«Revisjonistisk historieskriving»

Det er debatten rundt Forfatterforeningens Æresrett i 1945 som nå har resultert i boka «På æren løs».

– Nå har vi et helt annet utgangspunkt for å snakke om norske forfattere og deres rolle under andre verdenskrig, sier Fløgstad.

– Vi tror definitivt ikke at Forfatterforeningen ville utestedet unnskyldningen i 2018 om de hadde kjent til dette materialet, sier Rem og forteller at de blant annet har etterlyst et grunnlags­dokument for den omstridte unnskyldningen.

Om det ikke er et direkte grunnlags­dokument, er det i hvert fall ingen tvil om at Forfatter­foreningen støttet seg på funnene i boka «Men viktigst er æren» fra 2013 av sosiolog Dag Solhjell og historiker Hans Fredrik Dahl.

Her peker Solhjell og Dahl på at Æresretten hadde et manglende juridisk grunnlag og at oppgjøret i kunstnerorganisasjonene etter krigen hadde et vilkårlig og uforutsigbart preg.

– Er det ikke rimelig at forfatterne som ble gjenstand for det som er blitt kalt en «utenomrettslig» prosess, får oppreising i form av en unnskyldning?

– Den juridiske kritikken av Æresretten holder ikke. Den hviler på en manglende historisk, politisk og foreningsdemokratisk bevissthet. Dette handler ikke om sivilrettslige vurderinger, men om forsamlingsfrihet og medlemsdemokrati. Da forfatterne ble ekskludert og refset av Æresretten i 1945, var det helt i tråd med Forfatterforeningens egne vedtekter, sier Fløgstad.

Fløgstad, Søbye og Rem bruker også mye plass på å vise at oppgjøret som fant sted i Æresretten i 1945, også var forankret i det som kalles «Tjenestemannsforordningen» og det omhyggelige juridiske forarbeidet som også lå til grunn for det øvrige landssvikoppgjøret.

De gir også boka til Solhjell og Dahl har medfart.

– Det er et verk som ikke holder mål og et eksempel på eklatant revisjonistisk historieskriving. De gjør ikke noe forsøk på en breiere historisk kontekstualisering av Æresretten, og de videreformidler ukritisk synspunktene til forfatterne som fikk rettet anklager mot seg. Slik vi leser boka, banaliserer den det som sto på spill i 1945.

Rem, Søbye og Fløgstad mener både Forfatterforeningens unnskyldning i 2018 og boka til Solhjell og Dahl springer ut av en depolitiserende tendens.

– Æresretten ble opprettet for å ordne opp i det som var politisk, men som befant seg utenfor det juridiske rettsoppgjøret. Det Æresretten beskjeftiget seg med, var politisk da, og det er politisk nå, sier Rem.

Etter at Kjartan Fløgstad trakk sitt medlemskap fra Forfatterforeningen i fjor, ble det fremmet et benkeforslag som ga styret i oppgave å sette ned en komité som skulle granske Æresretten.

Etter planene skal komiteen legge fram sin utredning under Forfatterforeningens årsmøte nå i mars.

Klassekampen har vært i kontakt med både Dag Solhjell og Hans Fredrik Dahl og lagt fram kritikken fra Tore Rem, Espen Søbye og Kjartan Fløgstad. Men ingen av dem ønsker å uttale seg før de har lest boka «På æren løs».

«Det Æresretten beskjeftiget seg med, var politisk da, og det er politisk nå»

TORE REM,

FORFATTER

NAZIKANON: Reklame for «store tyske romaner» på Gunnar Stenersens forlag.