Lørdag 7. mars 2020 Kultur og medier

Teatre frykter å bli salderingspost dersom fylkeskommunene overtar mesteparten av finansieringen neste år:

Makta ingen ønsker seg

DRAMATISK: Johan Hveem Maurud og Eilif Fjeld Teisbo er midt i en prøvescene til stykket «Snackie» på Brageteateret. Som regionteater kan teatret bli 70 prosent underlagt fylkeskommunen i stedet for staten neste år, noe teatrene selv ikke ønsker.

Om regjeringen får det som den vil, skal finansieringen av regionteatrene overtas av fylkeskommunene etter jul. Men verken teatrene eller fylkeskommunene selv synes det er noen god idé.

TEATER

– La meg bare sjekke om det passer, sier teatersjef Nils Petter Mørland og lukker døra til en av Brageteatrets to blackboxer bak seg.

Noen sekunder seinere er vi inne på prøvene til forestillingen «Snackie», et høy­energisk stykke av Ingvild Schade. Siden 2000 har Brage­teatret i Drammen levert nyskapende scenekunst for barn og unge, og etter hva Klassekampen kan dømme, er ikke «Snackie» noe unntak.

Siden 2010 har Brageteatret hatt status som regionteater. Det innebærer i teorien at de, i likhet med alle landets region­teatre, skal motta om lag 70 prosent av finansieringen sin over statsbudsjettet, mens de resterende 30 skal fordeles mellom fylkeskommunen og kommunen. I Brageteatrets tilfelle Viken og Drammen kommune.

Men nå har regjeringen foreslått å snu brøken på hodet. Om de får det som de vil, skal andelen statsfinansiering reduseres til 30 prosent. Det forundrer Mørland.

– At staten signaliserer at de ønsker mindre eierskap til kunstinstitusjonene, er bekymringsverdig, sier Mørland.

– Det er vanskelig å forstå hvorfor man skal røre ved en finansieringsmodell som har fungert svært godt.

Regionreformen:

• Som ledd i regionreformen har regjeringen foreslått at fylkeskommunene skal ta over hovedfinansieringen for regionteatrene fra staten fra 1. januar 2021.

• Dersom forslaget vedtas, vil hver region kun få ett teater som delfinansieres av staten. De øvrige teatrene vil fullfinansieres av fylkeskommune og kommune.

• Forslaget har vært gjennom en omfattende dialog- og innspillsrunde. Både teatrene og fylkeskommunene gir uttrykk for bekymring for konsekvensene av reformen.

Makta ut i distriktene

8. juni 2017 vedtok Stortinget den mye omtalte regionreformen. 19 fylker skulle bli til 11, og de nye fylkeskommunene skulle styrkes, blant annet ved å overta oppgaver fra staten.

Det gjelder også for kulturfeltet. I tråd med Kulturdepartementets mål om maktspredning, er det foreslått at fylkeskommunene blant annet skal overta hovedfinansieringen av regionteatrene fra 1. januar 2021.

Forslaget innebærer også at hver region kun skal ha ett regionteater som delfinansieres av staten. De øvrige teatrene i regionen skal fullfinansieres av fylkeskommunene.

Tilskuddsmidlene flyttes fra stat til fylkeskommune, og med på lasset følger ansvar og makt til å forvalte kunsttilbudet i egen region.

Forslaget har vært gjennom en omfattende innspills- og dialogrunde. Det er først i mai, når kommuneproposisjonen legges fram, at teatrene får vite hvem som vokter pengesekken deres i årene som kommer.

Krever øre for øre

Fylkeskommunene loves altså mer makt. Men er det en makt de ønsker seg?

– Nei, i utgangspunktet gjør vi ikke det, sier fylkesråd for kultur og integrering i Viken Camilla Sørensen Eidsvold (SV).

I fylkesrådets uttalelse til Kulturdepartementet støtter Viken riktignok Kulturdepartementets forslag i hovedtrekk, men med ett forbehold: Det holder ikke at bare Brageteatret forblir statsstøttet regionteater. Også Viken Ung i Lillestrøm og Østfold Internasjonale Teater må få det samme.

– Vi er en region på 1,2 millioner mennesker, vi trenger mer enn ett teater, sier Eidsvold.

Hun mener fylkespolitikerne er godt rustet til å ivareta sitt lokale scenekunsttilbud, men føler seg likevel ikke trygg på at ansvarsoverføringen vil komme teatrene til gode. Bekymringen er knyttet til hvorvidt pengeoverføringene fra staten i realiteten vil være store nok til å dekke teatrenes utgifter.

– Det vi er redd for, er at det ikke fullfinansieres. Vi har vært klare på at vi må ha øre for øre, i tillegg til pris og lønnsvekst, sier Eidsvold, som er klokkeklar på at midlene må øremerkes. Også utover de første fem årene.

– Opplever dere regjeringens forslag som reell maktspredning?

– Nei, jeg synes nok det er litt mer av en ansvarsfraskrivelse. Vi har alltid hatt hovedansvaret, stått i førstelinja, selv om det er staten pengene har kommet fra. Dette med maktspredning ser fint ut på papiret og i talene, men det er teatrene som utøver ytringsfrihetsmakta, ikke staten eller kommunen, sier Eidsvold.

Trygghet i tre nivåer

Også Nils Petter Mørland ved Brageteatret er bekymret for at finansieringen kan bli mindre robust dersom hoved­ansvaret legges under fylkeskommunene. Men det er ikke nødvendigvis bare pengene som er problemet, mener han.

– Med tre forvaltningsnivå som speiler det nasjonale, regionale og lokale skapes en dialog som rommer flere perspektiver. Samtidig fungerer det som en buffer for dumme vedtak. Politikere er jo ikke onde, men noen ganger er de under stort press, og da er denne dialogen et hinder for forhastede konklusjoner.

Han presiserer at det er høyest risiko for teatrene som faller helt ut av statsbudsjettet, og som dermed bare vil ha to forvaltningsnivå. Men også for dem som blir værende, vil det få negativ effekt, tror han.

– På de ulike nivåene har man ulikt blikk på teatrenes oppgaver og posisjon, påpeker Mørland.

Der Kulturdepartementet har et overordnet blikk, og for eksempel kan verdsette at Brageteatret bidrar til utviklingen av scenekunst for barn og unge nasjonalt, vil fylkeskommuner og kommuner ofte legge vekt på hva teatret betyr for den konkrete regionen eller lokalmiljøet.

Mørland stiller seg også tvilende til målet med oppgaveoverføringen for scenekunstfeltet, et grep han omtaler som «symbolsk». I alle fall dersom midlene uansett skal øremerkes de første fem årene.

– Hva er poenget med å si fra seg 40 prosent av finansieringen dersom midlene er fastsatt og ikke kan omdisponeres? spør teatersjefen.

Han mener fylkeskommunen i realiteten har lite å vinne på reformen.

– Den eneste muligheten de nå får, er å bruke mindre penger på teatrene enn de gjør i dag. Regionene står jo fritt til å bruke mer enn sine 30 prosent på regionteatrene dersom de vil det. Så det er vanskelig å tro noe annet enn at dette er en sparereform, sier Mørland.

Bekymring i nord

Heller ikke i Troms og Finnmark er de begeistret for forslaget om å flytte ansvaret for teatrene ut i distriktene.

Fylkeskommunen har gitt tydelig beskjed om at de ikke ønsker å overta, og Hålogaland Teater har advart om at de vil komme til å bli et «monster» på budsjettet dersom planene blir vedtatt.

I et innlegg på nettstedet Nordnorsk debatt ga representanter for teatret før jul uttrykk for bekymring for at det på budsjettene vil se ut som om regionteatret spiser opp det meste av budsjettet, mens de andre aktørene blir avspist med småpenger:

«Det hadde vært rart om det ikke ble dårlig stemning i dammen av dette».

Tre måneder seinere er bekymringen høyst levende, forteller administrerende direktør Beate Stang Aas ved Hålogaland Teater.

– Så lenge kultur ikke er lovpålagt, og skole er det, så frykter vi at kultur fort vil bli en salderingspost. Om Hålogaland Teater skal ha førstepri i den potten, så vil det gå utover de andre, sier Aas på telefon.

De er bekymret for følgene av den delte finansieringsmodellen, der Nationaltheatret og Den Nationale Scene blir fullfinansiert av staten, regionteatrene får deler av finansieringen sin fra staten, mens andre er fullfinansiert av fylkeskommunene.

– Da legger man fort opp til en kategorisering i A-, B- og C-teatre, frykter Aas.

– Vi har en idé i Norge om at man skal ha de samme tjenestene og tilbudene uansett hvor man bor. Om man skal ha ulik finansiering, vil det gjøre at tilbudet til publikum i for eksempel Trondheim, Tromsø og Stavanger til enhver tid vil være avhengig av hvem som styrer, sier Aas.

– Men er det ikke bra at regionene får mer makt?

– Jo, men vi er ikke sikre på at regionene har nok penger til å prioritere. Den modellen vi har i dag, der staten finansierer 70 prosent og fylkeskommunen 30 prosent, har fungert veldig godt. Nå blir den kanskje tatt bort ved et stortingsvedtak som man ikke ser konsekvensene av, sier Aas.

Større sårbarhet

Seniorforsker Lars Håkonsen ved Telemarksforskning har forsket på kommunenes kulturprioriteringer.

Han mener tidligere forskning på dette feltet vil ha liten konkret overføringsverdi fordi regjeringens forslag vil innebære en helt ny situasjon.

– Men sårbarheten i fylkeskommunen er noe større enn den er i staten, påpeker Håkonsen.

– De siste årene har staten gjennomgående hatt en relativt behagelig finansierings­situasjon, mens mange fylkes­kommuner har en langt mer utfordrende økonomi, påpeker forskeren.

Han nevner samferdsels­utgifter, som til tunneler og ferjer, som eksempler på poster som fort kan framstå som mer akutte når et budsjett skal settes opp.

– At teatrene føler seg noe mer sårbare i en slik finansieringsmodell, er lett å forstå, sier Håkonsen.

– Vi er sårbare

Følelsen av sårbarhet bekreftes av Bente Stang Aas ved Hålogaland Teater.

– Vi er det eneste teatret med et eget teaterbygg som turnerer i regionen. Vi trenger en viss finansiering for å kunne innfri samfunnsoppdraget om å gi et scenekunsttilbud til hele Troms og Finnmark. Så vi er sårbare.

– Har ikke fylkeskommunen et vel så stort insentiv til å ta vare på teater i regionen?

– Jo, de er glade i oss i fylkes­kommunen, men det er de økonomiske musklene som er problemet.

– Men flyttingen av ansvar vil jo også innebære en flytting av penger?

– Kulturdepartementet sier at det skal øremerkes i fem år, men hva skjer etter det? spør Aas.

– Så nå håper dere den nye kulturministeren, Abid Raja, vil snu?

– Det gjør vi selvfølgelig. Men vi vil gi ham litt tid.

Kjent med bekymringene

Kulturminister Abid Raja (V) var ikke selv tilgjengelig for kommentar i går, men i en e-post via kommunikasjonsavdelingen skriver statssekretær Knut Aastad Bråten følgende om Regjeringens begrunnelse for overføringen av oppgaver fra staten til fylkeskommunene:

«Utgangspunktet for reformen er å styrke det lokale og regionale selvstyret. Samtidig forutsetter Stortinget i sin behandling av kulturmeldingen at alle oppgaveoverføringer på kulturområdet skal være kulturpolitisk begrunnet, og at det skal bidra til å nå nasjonale kulturpolitiske mål».

Han påpeker at de i innspillsrundene har lyttet til både fylkeskommunene og teatrene.

«Departementet er kjent med bekymringer og motargumenter fra teatrene og fylkeskommunene. Foreløpig er ingenting konkludert og alle innspillene Kulturdepartementet har mottatt inngår i regjeringens beslutningsgrunnlag», skriver Bråten.

Han understreker at det er Stortinget som tar den endelig avgjørelsen om teatrenes finansieringsframtid.

sarah@klassekampen.no

SKEPTISK: Teatersjef Nils Petter Mørland ved Brageteateret i Drammen er redd for at dialogen om teaterfinansiering fort kan resultere i forhastede konklusjoner.