Mandag 9. mars 2020 Musikkmagasinet

Et minne: «Hva snakker vi om?»

MUSIKKFORMIDLEREN: Historiker Erling Sandmo hadde også lang fartstid som musikkjournalist (bl.a. i Morgenbladet og NRK). Fredag 21. februar døde han brått på en skitur. FOTO: CHRISTOPHER OLSSØN

Erling Sandmo (1963–2020) gjorde musikk viktig. Vi hører ham fortsatt.

ved veis ende

Det var en gang for en stund siden, i det forrige århundret en gang, at Erling og jeg var på samme fest i forbindelse med et musikktidsskrift vi begge skrev i. Og Erling kom litt senere enn mange av oss. Han kom rett bort til den gruppa der jeg stod og spurte: «Hva snakker vi om?» Jeg tenkte på det da og har tenkt på det etterpå, og ikke minst nå, når Erling er død, at dette var Erlings måte å gripe situasjonen på.

Eller bedre, gripe inn historien på. Eller enda bedre: komme inn i en samtalesituasjon på for å bidra til denne samtalen. Eller gjøre seg gjeldende i den, eller slåss i den, hva vet vel jeg? «Hva snakker vi om?», spurte altså Erling med et glass i hånden. Og etter hvert ble samtalen hans. Eller dominert av ham. På den gode, inkluderende måten som vi, som kjente ham, kjenner så godt.

Andre kan mer om historikeren Erling enn meg. Jeg skriver litt om musikkformidleren. Galt sagt, selvsagt. Historikeren var i høy grad til stede også når han snakket, eller skrev om musikk, eller for alt jeg vet, bakte brød. (Når er vi egentlig ikke-historiske?) Eller når han ikke skrev om musikk. For Erling brukte også musikken når han ikke skrev om musikk. Han gjorde musikken viktig.

Som i boka «Tid for historie» (Universitetsforlaget, 2014) der han skriver om sannhetens problem og i samme slengen skriver nettopp om musikk. Han skriver at det er «sant at Jan Paderewski ble polsk statsminister i 1918.» Men denne verifiserbare sannheten blir tom når man ikke får vite at Paderewski var en av sin tids fremste Chopin-tolkere og brukte Chopin i forbindelse med den polske nasjonalismen. En setning få av oss hadde greid å meisle ut rommer egentlig Erlings storveies evne til å skrive vakkert, tenke stort og trekke svære linjer. Les bare: «Polen ble, takket være Chopins klaverstykker, et viktig element i lengselens musikkhistorie.»

Dette er jo ikke sant i dokumenterbar forstand, men det er godt skrevet, godt tenkt, og vi som leser sånne setninger blir glade. Vi skjønner at kunnskap er morsomt. Det å vite noe gjør oss ikke triste. Jeg tror det var noe av det som drev Erling. Han syntes at det å lære noe nytt var gøy og han elsket å formidle det. Han var ingen gretten humanist. Han var en slags opplysningstenker som også elsket opplysningens bakside. Og den er, som vi vet, mørk. Som sagt: Hva snakker vi om? Og, ikke minst, hva kan jeg, du, vi alle bidra med til denne fortellingen, eller bedre, de fortellingene som former oss, gjør oss til det vi er. Setninger som tolker vår fortid, men som egentlig former vår framtid?

Eller som Erling ville sagt det: Hvor stammer nåtiden fra? Vanskelig å si. Men de som holder kjeft, kommer sjelden til orde. Takk Erling for at du ikke holdt kjeft. Vi hører deg ennå. Og blir klokere for hver gang. Og helt til slutt: Hadde det ikke vært for deg, hadde jeg aldri hørt om komponisten Johann Gottlieb Naumann, som er fortid. Men som takket være deg blir samtid. Er ikke det et slags paradoks? Nei, det kalles historie.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 6. april 2020 kl. 22.37