Lørdag 14. mars 2020 Anmeldelse

Ved tidens ende

ILLUSTRASJON: CLAUDIUS SAUNIER/WIKIMEDIA

Urverk: Christoph Ransmayrs refleksjon over tid reiser funda­mentale spørsmål om fornuft, framskritt og forgjengelighet.

ANMELDELSE

«Tiden var den absolutt mest kunstige av alle våre oppfinnelser», sier Austerlitz i W.G. Sebalds bok med samme navn, under et besøk i observasjonsrommet i Greenwich, klokketidens moderne sentrum. Setninga har dukka opp for meg igjen og igjen under lesinga av Christoph Ransmayrs roman om urmakeren Alister Cox. Premisset er enkelt: Cox blir kalt til Kina av keiser Qiánlóng, med tittelen «de titusen års herre», for å konstruere urverk – keiseren er en ivrig samler. Cox og tre medhjelpere innkvarteres i Den forbudte by, gis uendelig med ressurser, og får etter hvert en rekke nærmest umulige oppdrag: å konstruere et ur som måler barndommens tid, deretter et som måler den dødsdømtes tid, og til slutt – uendeligheten selv, perpetuum mobile.

Som undertittelen viser, er «Cox» en roman om nettopp tid: om dens nødvendighet, vilkårlighet, uavvendelighet. Ved å følge to personer hvis erfaring av tid er ekstreme – den ene en urmaker, altså symbol på en vitenskapelig beherskelse av tiden; den andre en allmektig keiser, herre over tiden, hvis temporale erfaring nødvendigvis er utenom det vanlige – konstruerer Ransmayr et sinnrikt maskineri til utforskning av menneskets forgjeves anstrengelser for å mestre tiden.

ROMAN

Christoph Ransmayr

Cox eller tidens gang

Oversatt av Sverre Dahl

Pelikanen 2020, 270 sider

For hvilken hensikt har det å fange tid i et måleapparat? Tross i Qiánlóngs og Cox’ ulike utgangspunkt, deler de likevel en fascinasjon for tiden som målbar enhet, og de ser begge, som Ransmayr, hvilken potensiell makt, både politisk og økonomisk, som ligger i et potensielt herredømme over tiden. For urmakeren er tid penger: Cox & Co er blitt et handelsimperium, et første tegn på modernitetens dominans over og industrielle utbytting av naturen. For Qiánlóng er tiden samstundes et leketøy og selve grunnlaget for hans makt: Han er «den tidløse»; keiserdømmets Kina, et vanvittig byråkrati, styres av hans vink og tegn, selv årstidene beveger seg etter keiserens lyter – i det minste er politikken innretta slik.

Mot dette står det enkelte menneskelivet, som kontrast til og samtidig drivkraft for Cox’ anstrengelser. Hans eget liv er rammet av tiden: Datteren Abigail, død kun fem år gammel, virker i ham gjennom hele boka, som et ekko av den døden han selv går i møte, og den som venter keiseren av Kina, selve rammen for tidsmestringen, at mennesket «allerede med sitt første åndedrag begynte å dø».

Slik blir urverkene også minnesmerker, tidsmålere som styrker eller grunnfester noe av erindringen om det tapte. Sorgen over, og altså kjærligheten til, den døde datteren løper gjennom alle arbeidene i boka, de blir forsøk på å binde fast noe, et vitenskapelig prinsipp eller et menneskelig håndverk, i tidens løp, et minnearbeid over den kontinuerlige tapserfaringen livet tross alt er. Og slik blir også Cox’ urverk en metafor for den kunstneriske skapelsen overhodet, for romanen slik vi leser den: Ransmayrs kritikk av tidsbeherskelsen er samtidig en undersøkelse av kunstens mulighet til å bryte opp vår vante opplevelse, å skape hull og lommer i tiden, der erfaring kan finnes, omskapes, og videreformidles som erindring.

Fornuften strekker tross alt kun så langt; den sindige, nøye planlagte organisasjonen av det kinesiske keiserdømmet ender i vanviddet. Som Sebald er inne på i «Austerlitz», er tiden, slik vi kjenner den fra synkroniserte ur, klokketid og kapitalismens oppmåling av våre liv, først og fremst en konstruksjon. Men i møte med den relative tiden – den kommende dødens tid, barnets tid, evigheten selv, for ikke å si sorgen – støter fornuften på grunn, den blir tyrannisk, som Qiánlóng selv, «de titusen års herre». Det relative i tidserfaringen lar seg neppe fange av fornuften – derimot kan den anes i kunsten.

Og det er i de mange utmalingene av denne tidens uberegnelighet at «Cox» åpner seg som noe mer enn en høytsvevende allegori. Den er også en svært vakker roman. Ransmayrs – og i egentlig forstand: den fantastiske Sverre Dahls – språk og stilistikk nærmer seg de store mesterne i tysk prosa: nettopp Sebald (som er en åpenbar litterær slektning) og Thomas Mann. Det er ganske enkelt sjelden kost, sjeldent velskrevet, med filosofisk så vel som politisk klangbunn. Og en stakket stund tøyer også Ransmayrs roman tiden, slik kunsten kan for den enkelte – før boka lukkes og strømmen atter tiltar.

bokmagasinet@klassekampen.no