Mandag 16. mars 2020 Kommentar

En tid for alt: Det finnes en slags trøst i vår kollektive musikalske arv.

Prosjekt lytting

PÅ VENT: I TSO Opera sin oppsetning av «Valkyrien» ville man sett guden Wotan (Mark Stone) i aksjon. Men heller ikke han ville hatt makt til å stoppe korona. Her er han i ferd med å sette et av yndlingsbarna, Brünnhilde, i dvale. FOTO: MAGNUS SKREDE

Et kulturliv i karantene er både en krise og et stort, merkbart tap, men påbudt isolasjon er også en mulighet for mer musikk.

Kommentar

De siste dagene har verdens elende kommet tett på oss alle. Sympatien går til dem som er blitt rammet av sykdom, til vettskremte, småsparere og oljefondet, samtidig som jeg kjenner en stor sorg for kulturlivet, rent konkret for det meningsløse i å produsere forestillinger som ikke kan spilles engang for tomme tribuner. Idet jeg skriver dette er jeg i Trøndelag for å dekke TSO Operas storsatsing «Valkyrien». Selv sier de: «Wagners omfangsrike operaer er ikke blitt presentert i Trondheim før, så dette blir tidenes operasatsing i Midt-Norge.»

Publikum så ut til å ønske prosjektet velkommen. Det ble solgt 700 billetter til hver forestilling på forhånd. Hadde «Valkyrien» blitt fremført, ville det vært et nytt blad i den norske kulturhistorieboken. I et internasjonalt perspektiv må man nesten kalle det et politisk mirakel at Europas tyngste og mest ressurskrevende kulturuttrykk kan settes opp utenfor de største byene. Forestillingen ville muligens blitt den nordligste fremføringen av verket noensinne. Nå sier TSO at de jobber for å få satt opp forestillingen allerede til høsten.

Noe annet du ikke kommer til å få lese i Klassekampen er vår rapport fra Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival, som skulle åpnet fredag. Heldigvis fikk jeg lov til å skrive en forhåndskommentar om festivalen som ble publisert sist mandag, og tatt i betraktning at festivalen belyser og nyskaper på høyeste nivå i kirkemusikken, er det leit for festivalens del at de ikke får sole seg i glansen av strålende kritikker, trampeklapp og tårevåte øyne fra mennesker som har fått oppleve hvordan musikken har makt til å sette mennesket i dialog med Gud.

Listen kunne gjøres lang over hva Norge ikke får lov til å oppleve, der Den Norske Opera & Ballett samt Oslo-Filharmonien var blant de første til å avlyse all virksomhet. Det er utrolig at vi lever i en tid der kulturarrangementer er forbudt, og det attpåtil i fredstid.

Jeg har imidlertid tro på at det kan komme noe fruktbart ut av perioden som nå står foran oss. Selv har jeg avlyst alt av arbeid som innebærer at jeg treffer andre mennesker. Jeg ber nå en stille bønn om at jeg ikke bærer på koronaviruset og tar en sjanse på å reise hjem til min mor. I dette isolatet vil det bli rikelig med tid for kontemplasjon, og tid til å tenke litt nærmere på hva lille Norge har fått til i det klassiske musikklivet. Her snakker jeg om utviklingslinjer som ikke kan brytes selv av et dødelig virus.

Ta den nevnte Kirkemusikkfestivalen. I min kommentar sist mandag løftet jeg frem hvordan festivalen har vært med på å utvikle tidligmusikkbevegelsen i Norge, så til de grader at Bach, Mozart, Beethoven og de andre gamle gubbene ikke er de samme som de var for noen tiår siden. Festivalen har bidratt med å invitere internasjonale størrelser som Accademia Bizantina samt Jordi Savall og hans ensemble. Slike musikere setter arbeidet til norske Barokkanerne i et internasjonalt perspektiv.

Videre skriver Kirkemusikkfestivalen seg inn i et langt større og spennende arbeid som generelt har foregått i orkestre, der dirigenter som Philippe Herreweghe, Franz Brüggen og Fabio Biondi har vært virksomme i Norge. Alle disse var i Stavanger, men Rinaldo Alessandrini og Andrew Manze har også arbeidet utstrakt med tidligmusikk.

Den tidlige musikken er bare ett eksempel på en kollektiv fortolkningskunst som er bygget opp i løpet av mange år. Sagt på en annen måte: Musikerne har generelt utviklet arsenalet av kjente tolkningsmuligheter slik at de kan fortelle sine musikalske historier langt mer mangefasettert enn før. Det handler ikke bare om virtuose ferdigheter, men om estetiske valg, dypere historisk forståelse og utvikling av teknikker for å lage enda mer fleksible uttrykk av musikken. Et annet eksempel for å beskrive utviklingen av kollektiv kunnskap er Oslo-Filharmoniens utrolige arv etter nylig avdøde Mariss Jansons. Den sitter fremdeles i orkesteret som en varm strykerklang, distinkte blåsere og alltid makeløse fremføringer av senromantisk musikk, særlig Tsjajkovskij.

Tiden som kommer vil jeg bruke til å fordype meg i denne kollektive arven, og jeg håper at du også har lyst og anledning til dette. Både for din egen del, men også i respekt for musikernes arbeid. Alt du trenger å gjøre er å lytte. Ja, virkelig lytte oppmerksomt og gjentatte ganger, til du ikke lenger bare hører hvilke toner som er i verkene, men hvordan de fremføres.

Lytt til du både hører klangbehandling og tidsfølelse i Jansons’ referanseinnspillinger med Oslo-Filharmonien, som Tsjajkovskijs fjerde (Chandos, 1984), og sett disse opp mot den sovjetiske legenden Jevgenij Mravinskijs mer fleksible fortolkningsmåte. Lytt til presisjonen når Håkon Austbø spiller Messiaen slik at du kan sette pris på hans fremragende utlegning av teksturens nivåer i «Vingt regards sur l’enfant-Jésus», og sett det opp imot eksempelvis Peter Hills rundere kanter. Eller lytt til det første minuttet av den Beethoven-symfonien du setter størst pris på, og gjør det med så mange innspillinger du kommer over.

Du trenger ikke være musikkfagutdannet for å kunne gå i dybden på fortolkningskunnskapen som er kjernen i det kritikerne lytter etter og skriver om, og som er det musikere tilegner livene sine til å utvikle. Men du trenger hengiven tid, og ydmykhet for at det alltid er mer å lære i lyttefaget. I så fall kan vi sammen utvikle en enda dypere forståelse for hvor norsk musikkliv står i dag – et sted godt forankret på det internasjonale kartet med en utvikling de siste tiårene vi har all grunn til å være stolte av. Kanskje et slikt lytteprosjekt kan være en produktiv flukt fra virusets virkelighet. Som musikknerd vil jeg si at det er å ta tilværelsens dybde på ytterste alvor.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 6. april 2020 kl. 22.40