Mandag 16. mars 2020 Anmeldelse

Believe the hype: Bylarms beste engelske band med suveren indie-skive.

Intensitetstest

MARGOLINS GJENG: Sjefen står oppreist i bakgrunnen mens de andre tre i Porridge Radio mer eller mindre sitter. FOTO: EL HARDWICK

Album

Porridge Radio

«Every Bad»

Secretly Canadian/Playground

HHHHHJ

I don’t want to get bitter

I want us to get better

I want us to be kinder

To ourselves and to each other

Vinterens indie-buzz og et selverklært «verdens beste band» som ikke helt låter som et «verdens beste band». Du vet, stort nok. Men så er det heller ikke størrelse som er kvartettens vei til semi-popularitet, men den intenst raspende nerven i hennes sang, i hvordan Dana Margolins røst river en setning i fillebiter, før hun plukker opp fillene og ser på setningen på nytt, denne gang grundigere og fra en annen vinkel, med et annet temperament.

Brighton og nå Londons Porridge Radio var inne på noe med den mer demopregede debutplata fra 2017, fra kontrastfylte «Barks Like a Dog» til kontante «Walking the Cow», men dette er en annen tur med en annen bikkje, visjon tydeliggjort og lyd fyldigere. Pixies’ idé om «loudQUIETloud» kan vel forstås som grunnlaget, som hørt gjennom popørene til Kurt Cobain og Polly Jean Harvey den yngre, med en større dragning mot både soverom og folk(rock), og med en gråtende avant-fiolin til to eller tre elektriske gitarer og deres pedaler.

Seks av elleve låter på «Every Bad» spiller fiolinen opp mot elgitarene til betydelig bakgrunnseffekt, som i de tre første, fullstendig briljante sporene her – tre distinkte alt-rockere som pensler ut mye bråkete vellyd og vakker menneskelig smerte. Margolins sanger har en tendens til å te seg tilnærmet likt, selv om melodiene kommer fra ulike steder, der de tar form av indre samtaler, eller indre krangler til og med. Den slags indre samtaler (og krangler!) vi av vår art har mens vi egentlig gjør noe annet, enten vi vasker gulv, klipper hekk eller scroller hvileløst på smarttelefonen, den slags indre samtaler som sinnet vårt styrer uten at vi vil eller er det bevisst.

I åpningen kjeder Margolin seg i hjel og er håpløst forvirra over hva hun føler om seg selv og for en eks. I påfølgende «Sweet» prøver Dana å overbevise Dana om at hun både er sjarmerende og søt … shh … she will love me when she meets me. I tredje kutt ut, «Don’t Ask Me Twice», er hunden forsvunnet og hun alene, mens hun prøver å få tankene bort fra kjipe, destruktive mønstre – men: there goes my fucking head again. Og sånn fortsetter Margolin å male, i sanger som slekter på Big Thief uten den eksepsjonelle musikaliteten, men med et større spenn, litt takket være en synth som sier pop akkurat når plata trenger pop (og mer bass), ikke flere eksperimenter.

For selv om de tre første er knall, så kommer det minst tre til som er minst like knall: «Long» og «Give/Take» utmerker seg først ved synthlinjer som hekter seg fast før låtene hekter seg fast i seg selv og blir til repetitive perler, med Margolin som vil og ikke vil og ikke vil og vil. Ja, hun vil i hvert fall ikke være bitter, for hvem vil det? Men som hun synger med en fortreffelig delikat råskap i klimakset «Lilac», så er hun stuck, stuck, stuck … Men også kind, kind, kind, og en flerrende, snerrende bærer av et mantra verden kan ta etter, uansett hvor langt det måtte være mellom liv og lære:

I don’t want to get bitter

I want us to get better

I want us to be kinder

To ourselves and to each other

eirikb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 6. april 2020 kl. 22.40