Lørdag 21. mars 2020 Anmeldelse

Alene på en øy

STRANDET: Karolina Ramqvists femte roman er en meta-robinsonade. FOTO: ALEXANDER DAHL

Isolasjon: Karolina Ramqvist konfronterer sine feministiske reflekser.

ANMELDELSE

Sjangeren som garantert får seg en oppsving i disse dager, er robinsonaden, disse historiene om mennesker som strander på øde øyer og må klare seg alene. At det også finnes en rekke kvinner blant dem, har vært gjenstand for et forskningsprosjekt ved Universitetet i Oslo, og før man gir seg i kast med «Emma, ou le petit Robinson des demoiselles» (1834) av Madame de Woillez, er det definitivt verdt å merke seg det nyeste tilskuddet til sjangeren, svenske Karolina Ramqvists roman «Bjørne-kvinnen» (2019, nå på norsk i Andreas Eilert Østbys oversettelse).

Riktignok er «Bjørnekvinnen» som en meta-robinsonade å regne: Dette handler om en forfatters graving i historien om franske Marguerite de la Rocque, som i 1542 ble forvist til en øde øy ved innløpet til Saint Lawerence-bukta under en ekspedisjon på vei til Canada, etter å ha «gitt seg hen til en av adelsmennene ombord». Heldigvis fikk hun med seg en bok, som sammen med imponerende jakteferdigheter holdt henne i live gjennom det ufrivillige oppholdet, hvor hun visstnok «tilbragte sin tid med lesing, betraktninger, bønner og andaktsøvelser». Først etter to og et halvt år ble hun reddet av en forbipasserende fiskebåt.

Gjennom romanen – Ramqvists femte siden debuten i 2002 – får vi sparsomme glimt av Marguerites ublide skjebne, samtidig som vi følger hovedpersonens selvransakende tilbakeblikk på Marguerite-besettelsen. Hun forsøker å forstå hvorfor den sterke dragningen oppsto: Hun var 35 år, med mann og tre barn, slet med å skrive og befant seg i en unntakstilstand, der

ROMAN

Karolina Ramqvist

Bjørnekvinnen

Oversatt av Andreas Eilert Østby

Gyldendal 2020, 335 sider

«[k]ulden og mørket hadde forskanset seg i meg». Særlig er det tanken på hulen der Marguerite bor som lokker. Grotter er «som å gå inn i det indre av et menneske [...] mitt eget innerste», skriver P.O. Enquist i mesterverket «Kaptein Nemos bibliotek» (1991), og med både hulen som sentralt motiv, fortellerstemmes meditative ro og den innforståtte tilbakeholdenheten overfor historien som skal fortelles, peker mye i hans retning her.

Mest av alt vil Ramqvists hovedperson begrave seg i 1500-tallskilder, og «glemme alt annet, alt i [s]in egen samtid». Og ved å la henne forfølge kildebesettelsen blir «Bjørnekvinnen» som å følge et seminar i feministisk kildekritikk, der hovedpersonen stadig konfronteres med forutinntatte ideer om kjønn og historieskriving. Blant annet raser hun over at den franske eventyreren André Thevets «La Cosmographie Universelle» (1575) kun i en bisetning nevner at Marguerite fødte et barn på øya; nok et tegn på at den kvinnelige erfaringen ikke har verdi.

Gradvis innser hun likevel problemene ved sine umiddelbare litterære og feministiske reflekser. Ikke bare er perioden så «innhyllet av mørke» at det er vanskelig å vurdere hvor ekstraordinær en fødsel var i 1542, men frykt for maktmennesker kan ha påvirket Thevets skriving. Og hvilken versjon av historien ga Marguerite selv? Kanskje er det heller bemerkelsesverdig at fødselen overhode nevnes i Thevets ambisiøse verk over alle deler av den kjente verden. Trolig hadde ingen andre europeere bodd i disse områdene lenger enn Marguerite, og antagelig ble hun intervjuet som kilde – blant annet hadde hun skutt en bjørn som var «hvit som et egg.»

Videre får vår hovedperson et problem når det viser seg at den eneste kvinnen som skriver om Marguerite, gjør det i fiksjons form i «Heptameron» (1558), en variasjon over «Dekameronen». Selv har hovedpersonen alltid vært motstander av å lese skjønnlitteratur biografisk, og det krever en intellektuell snuoperasjon å innse at selv for dronningen av Navarre, den mektigste kvinnen i Frankrike, var ikke sannheten et alternativ. Tvert om var «Heptameron» et radikalt forsøk på å «bryte med reglene for hvordan en historie skulle fortelles, gjennom å beskrive volden fra perspektiver til de kvinnelige ofrene», og å la Marguerites historie bli fiksjon var en mulighet til å «beskytte og gjemme sin unge navnesøster og samtidig fortelle historien hennes».

Og det er nettopp dette fortelleren i «Bjørnekvinnen» selv gjør: Gjemmer seg, mens hun samtidig forteller. Alt ved Marguerite handler like mye om henne selv: «jeg var fiksert på menstruasjonen hennes, og nå skjønner jeg at det må ha vært fordi min egen hadde stoppet.». Når hun konstant tenkte på fødselen, var det fordi hun egentlig hadde lyst til å skrive en bok om morskap, men skammet seg, led av «berøringsangsten overfor det kvinnelige». Dette er like mye en bok om henne, som om Marguerite, og det indirekte fortellergrepet gir til tider langt mer enn flere av morskapsbøkene som har kommet ut det siste året.

Derfor blir også leserens blikk på Marguerite så essensielt. «Hvem vi som betraktet henne ville gjøre henne til», skriver Ramqvist, handler om hva «det ville si om oss selv». Det er ikke rart Ramqvists forteller insiterer på å se en «kraftfull og modig» kvinne i Marguerite, og blir rasende når hennes samtidige beskriver overlevelsen utelukkende «som Guds nåde». Riktignok kunne Marguerite melde at hun hadde drept hele tre bjørner på en dag. Men er det noe Ramqvists roman kan lære oss, er det at også 1500-tallsmennesket kan ha innsikt det er verdt å lytte til.

bokmagasinet@klassekampen.no