Mandag 23. mars 2020 Anmeldelse

Neve med nerve

SI DET FORT: Irreversible Entanglements – gjeng fra Chicago, ute med album #2. FOTO: BOB SWEENEY

Album

Irreversible Entanglements

«Who Sent You?»

International Anthem

HHHHHJ

Man kan finne fellestrekk mellom forrige ukes anbefaling, Shabaka and the Ancestors, og den intenst gode amerikanske kvintetten Irreversible Entanglements. Begge spiller musikk med røtter i mer eller mindre frilynte og frihetssøkende retninger fra 60- og 70-tallet, men låter høyst kontemporært. De gir musikken nytt blod, ikke bare i betydningen av at begge disse bandene består av yngre generasjoner med musikere, men ikke minst fordi disse tilfører musikken trøkk, spenst og andre rytmiske preg, hentet fra nyere retninger.

Tatt ut av sine respektive kontekster, kunne man også trodd at albumtitlene snakket til hverandre, med Ancestors’ «We Are Sent Here by History» som svar på Irreversible Entanglements «Who Sent You?». Begge albumene er da også jazza refleksjoner rundt samfunn og politikk, men spørsmålet som stilles i sistnevnte refererer til noe helt annet enn sci-fi-scenarioet som er bakgrunnen til førstnevnte. Ja, det refererer til noe altfor reelt for altfor mange, særlig afroamerikanere.

What are you doing here in my home, in my neighborhood, who sent you? What did they tell you? To patrol, oversee, redeem, crucify? Did they teach you to walk around with your ?nger on the trigger? spør vokalist og oppleser Camae Ayewa, også kjent under aliaset Moor Mother, gjennom sammenbitte tenner på tittellåten, som tegner opp et slagkraftig bilde av mennesker som terroriseres av the boys in blue. Stemningen bandet skaper gjenspeiler den trykkende frykten av å leve i et samfunn der den minste handling kan mistolkes, eller brukes som unnskyldning, av dem som er ment å beskytte sine borgere.

«Who Sent You?», låten så vel som albumet for øvrig, ulmer mer enn den er i fyr og flamme. Tittellåten starter rett nok med et hylende ul, nærmest som skrikende sirener, fra trompetist Aquiles Navarro og saksofonist Keir Neuringer, og de fortsetter med søkende utrop rundt Ayewas innbitte fremføring. Musikken reflekter en uro, preget av en sammenbitt holdning som fordekker frustrasjonen over å leve i en slik virkelighet, slik som mange afroamerikanere prøver å holde seg rolige for ikke å leve opp til stereotypien om den sinte svarte kvinne eller mann, hvor enn urettferdig det måtte føles.

Sinnet bobler dog like under denne dirrende, forsøksvis fattede overflaten, som en pumpende blodåre i en knyttet neve. Man merker for eksempel den urolige, buldrende kontrabassen til Luke Stewart, og den økende pulsen i de like fullt tilbakeholdende trommene til Tcheser Holmes, før ting ebber ut, og den totalt 14 minutter lange låten går over i et koda: «Ritual», en dempet meditasjon over hva som hadde skjedd, der man kan høre a loud and melancholy cry passed down from wailing mothers and fathers.

På åpningslåten «The Code Noir / Amina» jogger bassen rastløst frem og tilbake sammen med piskende cymbaler og irregulære slag, mens blåserne synger ut sine blåtoner, som ulike stemmer i en forsamling der Ayewa etter hvert undrer At what point do we stand up? På den herlig trassig dansende og drivende «No Más», muligens, der hun proklamerer No longer will we allow them to divide and conquer. Divide and oppress. De?ne our humanity.

Camae Ayewas tekstfremføring, der hun er forholdsvis dyp i stemmen, bestemt i tonen, og bruker megetsigende trykk på vitale steder, minner en smule om selveste Amiri Baraka. Kanskje særlig på freidig flakkende «Blues Idiology», en tittel som jo også sender tankene til Barakas klassiker «Blues People». Aller mest ligger det i rytmen i avleveringen, og i det bastante plosivene. Og særlig i måten hun så effektfullt smelter sammen med sine medmusikere, slik Baraka med sin animerte og musikalske stil vevde seg sammen med for eksempel trioen Air (hør det forrykende bootleg-opptaket fra Köln i 1982 om du kan).

På samme måte som Baraka med Air, er Irreversible Entanglements mer enn poesi med backing. Snarere er det en hånd, hvis fem individuelle fingre er knyttet sammen til en hardtslående og gripende musikalsk neve.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 6. april 2020 kl. 22.41