Lørdag 28. mars 2020 Kultur og medier

• Kjønnsstudier mister støtte i flere europeiske land • Norske kjønnsforskere kvier seg for å delta i debatt

Lavere tillit til kjønnsforskere

PRESS: Kjønnsforsker Siri Øyslebø Sørensen opplever ofte at hun må forsvare fagfeltet sitt. For tida jobber hun fra et provisorisk hjemmekontor på Moholt i Trondheim, hvor skittentøykurven brukes som pc-bord.

En av ti nordmenn har liten tiltro til forsk­ning på kjønn og likestilling, viser en ny undersøkelse. I flere land er kjønnsstudier under sterkt press.

AKADEMIA

Nordmenn har generelt svært høy tillit til forskning, viser en ny undersøkelse fra Forsk­ningsrådet. Men to felt stoler vi mindre på: klima og kjønn.

En av ti svarer at de har liten eller svært liten tillit til forskning på kjønn og likestilling.

– Jeg blir ikke kjempeoverrasket, sier Siri Øyslebø Sørensen, forsker og leder for Senter for kjønnsforskning ved NTNU.

– Dette gjenspeiler noen holdninger som vi ser i kommentarfelt og rundt omkring. Kjønn og klima er to forskningsfelt som er sterkt politiserte, sier hun.

Tillit til forskning:

• Åtte av ti nordmenn har ganske eller meget stor tillit til forskning generelt, ifølge en undersøkelse fra Forskningsrådet.

• Rapporten ble lagt fram 4. mars og er utført av Kantar.

• Respondentene har størst tillit til forskning på helse og fornybar energi og minst tillit til forskning på klimaendringer og kjønn og likestilling.

• Kvinner har noe mer tillit til forskning enn menn, og graden av tillit øker med utdanningsnivå.

«Bombe» på døra

Kjønnsforskning som fagfelt er under sterkt press i flere europeiske land. I fjor ble kjønnsstudier lagt ned i Ungarn av statsminister Viktor Orbán. I Polen og Russland mister studiene finansiering, og i Italia og Bulgaria har myndighetene gått inn og stanset forskningsprosjekter.

En skremmende hendelse har også rammet kjønnsforsk­ningen i Sverge: I desember 2018 ble det plassert en bombe­liknende gjenstand utenfor det nasjonale sekretariatet for kjønnsforskning ved Göteborgs Universitet. SVT meldte i januar at flere svenske kjønnsforskere ikke tør å uttale seg offentlig, og at flere har mottatt alvorlige trusler.

Også norske kjønnsforskere kvier seg for å stille i offentlig debatt, skrev Kilden kjønnsforskning i februar.

– Jeg tror det har sammenheng med motstanden mange opplever å få, i form av mangel på anerkjennelse og respekt i kommentarfeltene. Noen opplever også direkte personhets, sier Sørensen.

Ifølge førsteamanuensen er standardinnvendingen mot kjønnsforskningen at den er ideologisk, synsebasert eller politisk motivert.

– Føler du ofte at du må forsvare fagfeltet ditt?

– Ja, både forklare og forsvare. Jeg har for så vidt ikke noe imot det så lenge diskusjonen er saklig, sier hun.

«Hjernevask»-effekt

Linda Marie Rustad er direktør for Kilden, det nasjonale kunnskapssenteret for kjønnsperspektiver og kjønnsbalanse i forskning. Hun mener resultatene i ­undersøkelsen er bedre enn ventet.

Totalt svarer 85 prosent at de har «noe», «stor» eller «svært stor» tillit til forskning på kjønn og likestilling.

– Vi vet at kjønnsforskning er et felt som folk har en skepsis til. Ut fra det er tallene positive. Det er også veldig viktig at folk er kritisk til forsk­ning, sier Rustad.

– Kjønnsforskning er likevel det feltet i undersøkelsen som færrest har stor tillit til?

– Hvis man ser det i forhold til helseforskning, er ikke folk flest medisinere. Kjønn og like­stilling er noe alle kan noe om, og man er gjerne trygg på sine meninger om det. Hvis du får forskning som strider imot din egen forestilling, blir det en helt annen brytning.

Rustad tror også at vi kan regne inn en «Hjernevask»-effekt.

I programserien fra 2010 utfordret Harald Eia flere kjønnsforskere på ideen om kjønn som sosial konstruksjon, i til dels konfronterende intervjuer.

Flere av forskerne reagerte sterkt på Eias metoder og på måten de ble framstilt i programmet.

– Det er mange myter om kjønnsforskning. For eksempel at det er et miljø preget av konsensus, der alle har én bestemt forståelse av menn og at ingen er opptatt av biologi. «Hjernevask» har festet seg som et «bevisgrunnlag» for at kjønnsforskning er ikke-vitenskapelig, sier Rustad.

– Demokrati i forfall

I fjor publiserte Kilden kjønnsforskning.no et intervju med Harald Eia om hvordan han er blitt en «helt» for enkelte antifeminister og høyrepopulister.

Det har spredd seg en misoppfatning i Europa om at «Hjernevask» førte til at kjønnsforskningen i Norge mistet statsfinansiering.

– «Hjernevask»-debatten var på et vis en forløper til mye av det vi ser i Europa nå. Svaret på den manglende tilliten og skepsisen flere har til kjønnsforskning, er å formidle mer av den forskningen som faktisk pågår, mener Rustad.

Hun ser med bekymring på det som skjer i flere europeiske land.

– Flere land ønsker en slags gjeninnføring av en svært konservativ kjønnsforståelse, og ønsker ikke å finansiere forskning som ikke støtter opp om regjeringens politikk. Slike brudd på den akademiske friheten er et tegn på demokratier i forfall, sier hun.

Samtidig påpeker hun at EU-kommisjonen nå jobber for at kjønnsperspektiver skal integreres i flere forskningsprosjekter. I Norge er kjønnsstudiene fulle, sier hun.

Hva har vært de viktigste bidragene til kjønnsforskningen i Norge de siste årene?

– Mye kan nevnes, men jeg vil vise til debatten om at gutter er skoletapere. Der har kjønnsforskere kommet med viktige nyanseringer, blant annet ved å påpeke ­betydning av klasse, sier ­Rustad.

mariv@klassekampen.no

Eia tror skuta kan snus

Programskaper Harald Eia sier seg enig i at «Hjernevask» kan ha gitt kjønnsforskningen et dårlig rykte, men at det ikke var helt ufortjent i 2010.

– Med «Hjernevask» viste vi at det var et reelt problem at mange kjønnsforskere hadde en fastlåst tilnærming til å forstå kjønnsforskjeller. Nå har jeg inntrykk av at det er kommet en ny generasjon til som tenker mer åpent. Vi ville nok ikke funnet det samme i dag, sier Eia.

Programlederen påpeker at skuter alltid kan snus.

– Det er bare å kjøre på og overbevise folk om at det man gjør er vitenskapelig, sier han.

Eia forteller at han stadig kontaktes av nettsteder og konferanser på ytre høyre-fløy som vil snakke med ham om programmet.

– Det faktum at reaksjonære krefter bruker «Hjernevask» som et våpen, har aldri vært et argument for meg mot prosjektet. Det er pussig å snakke med dem, for de bruker «Hjernevask» til å gå løs på dem som er avvisende til tanken om medfødte kjønns­forskjeller. Men de går aldri løs på poenget mitt om at homofili sannsynligvis er medfødt. Folk som har bestemt seg for noe, bruker alt de kan som våpen mot det de mis­liker, sier han.