Mandag 30. mars 2020 Anmeldelse

Besnærende: Når det skjønne og det u-skjønne blandes.

En nervøs puls

ÆRLIG OG DYPFØLT: Gitarist Stian Westerhus gir oss musikk fra et sprukkent speil. FOTO: VOLDSETH

Album

Stian Westerhus

«Redundance»

House of Mythology

HHHHHI

«Redundance» kom ut i begynnelsen av korona-utbruddet. Og med noen åpningslinjer som lot til å speile situasjonen vi plutselig var i: The bells are ringing out across the no-man’s land (...) / The horns are signifyin’ the old days passed / Outside the grid everything’s disappearing fast.

Nå er selvsagt albumet spilt inn lenge før virusalarmen. Men følsomme kunstnere kan iblant treffe en underliggende følelse i samtiden. Og her tillater Stian Westerhus seg nettopp å bevege seg mot en økt følsomhet, med relativt mer konvensjonelle grep enn før. De svarte, vridde tårnene av avantgarde-støy er dempet, og erstattet av en mer klassisk låtskriverkunst, der ikke minst stemmen får skinne.

Det starter med imponerende «Chase the New Morning», med skår og skygger av de senere arbeidene til David Bowie og Scott Walker, slik de fortoner seg på utgivelser som «Blackstar» og «The Drift». Vi kan kanskje også ane slektskap til de mer aggressive sidene i den lange karrieren til en Peter Hammill, uten at dét nødvendigvis er så bevisst. Innenfor det oppskrapede panseret er det dessuten en melodi som kunne gått inn i repertoaret til Ulver, som Westerhus har spilt en del med i det siste.

Slike assosiasjoner betyr bare at Stian Westerberg spiser kunstneriske kirsebær med noen av de største, med kreative innfall og beundringsverdig kontroll.

Det løper en nervøs puls gjennom mye av materialet, som fra til annen krydres med pusterom og poetiske kontraster. Det kan være en gitarsolo, en plutselig åpning i produksjonen, en delikat detalj i lydbildet. Eller de akustiske gitarene på genuint vakre «Walk the Line», som danner grunnlaget for en av de mest såre vokalprestasjonene på lenge.

Som soloutgivelse er «Redundance» nok det mest umiddelbare Westerhus har gjort, i en omfangsrik platekarriere som nå nærmer seg 15 år. Den fremstår som en besnærende blanding av det skjønne og det u-skjønne. Den tilhører det mørkere spekteret av rocken, og er beslektet med noen av milepælene i musikkhistorien – seiglivede og særegne utgivelser som uttrykte noe allmenngyldig, nettopp fordi de insisterte på å være personlige.

Han gjør det aldri lett for tilhørerne, der han skitner til lydkilder, gitarer og trommemaskinspor. Men samtidig er de melodiske trådene gjennomgående til stede, både i helhet og bruddstykker. I have three suns, but all you see is darkness, heter det på den nesten innsmigrende «Verona». Lyset åpenbarer seg for hver gjennomlytting, selv om landskapet som avdekkes ikke nødvendigvis er av de mest idylliske.

«Redundance» er mer piggtrådkvaster enn blomster.

Mer avstand enn nærhet, mer droneovervåket ørken enn dufthage.

Men også ærlig og dypfølt, instinktiv og kompromissløs. Og gjennomkomponert på sitt skjeve vis, der Westerhus har gjort så godt som alt selv i sitt studio på Inderøy, samt i Steinkjer kirke. En norsk plate du bør høre.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 6. april 2020 kl. 22.43