Mandag 30. mars 2020 Anmeldelse

Verdensrommet inni deg selv

DØSER PÅ: Vetle Junker og Andreas Høvstad. FOTO: FREDIK FERNANDO AUSTAD

Album

Verdensrommet

«Allting tar slutt»

Eget Selskap

HHHHHI

Mandag kveld kjørte duoen Verdensrommet en hjemmekonsert som ble fulgt av over 2000 personer, som et substitutt for releasekonserten de egentlig skulle vært på. Det hjemmesnekrede lo fi-preget i eventet til side, så var de mange lagene i lydbildet på deres nye plate «Allting tar slutt» overraskende godt bevart. Ja, kvaliteten på lyden var i det hele tatt en av de bedre av alle konsertene på nettet disse siste ukene. Som om det ikke er rart nok å spille uten publikum, så befinner de to musikerne seg også permanent i to ulike byer, slik at konserten ble gjennomført fra hvert sitt rom. Der Vetle Junker satt på gulvet med headset, gitar og tangenter, delte han skjerm med Andreas Høvset, som er en vokalist med så mye oppriktig innlevelse at man knapt merket skjermene som skilte ham fra publikum.

Høvset (vokal og gitar) og Junker (gitar, synth, bass og fiolin) møttes etter sigende i femte klasse i Skien over en felles fascinasjon for Oasis og Red Hot Chili Peppers, men deres eget uttrykk må sies å være langt mer eksperimentelt enn de gamle forbildene. Den selvtitulerte debutplaten fra 2015 var tidvis en mørk materie, og også på den nye platen dveler de ved tunge tanker med et svært personlig tilsnitt.

Høvsets vokal er fremdeles døsig og grøtete, men med mer spenst og variasjoner enn sist. For eksempel på «En time i en grå dag» sprekker stemmen og det ellers så distanserte preget i vokalen er borte. Han nærmest skriker. Angst, frustrasjoner og utenforskap er i det hele tatt den røde tråden her, med en viss pekepinn i låttitler som «Regndråper», «Timer i en grå dag», «Alene» og «Om jeg dør».

Selv om det også er rom for noen varme kjærlighetserklæringer her, som på den ordmettede hverdagsfortellingen på åpningslåten «Ingenting for meg». Her er det noen virkelig flotte synthlinjer og med en kaotisk, men likevel fin måte å formidle teksten på, der rim og rytme ikke ser ut til å være førsteprioritet. Butikkvinduer og vannpytter, vi speiler oss og tråkker i det. Vannet skvulper sakte imot land, jeg tenker over at, hvis solen ikke går ned så blir alle dager lengre. Vi går aldri og legger oss, nå vet jeg at du er den eneste for meg.

Musikalsk beveger de seg innenfor en kledelig kombinasjon av jazz, hiphop og pop, og platen har et gjennomført preg av soveromsinnspilt musikk, samt et lydbilde som bærer preg av å være et sted midt mellom drøm og virkelighet.

«Allting tar slutt» er en mektig og massiv lydopplevelse, med et rikt detaljnivå. Det er vanskelig og unngå å tenke de har vært ekstremt uheldig med tidspunktet for utgivelsen. Den pessimistiske og klaustrofobiske grunntonen på platen er kanskje det ikke mest velegnede soundtracket til vår kollektive smått desperate bli-hjemme-alene-dugnad. Eller kanskje er det nettopp det den er.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 6. april 2020 kl. 22.43