Mandag 30. mars 2020 Essay

Kunstneren og verden: Komponist Ståle Kleiberg om formprosessene rundt ham og bevissthetens skapende potensial.

Natur og menneske

PAUL CÉZANNE, «GRAND PIN ET TERRE ROUGE»: Som den franske maleren sa: «Hva har vi til felles med et tre? Hvor ligger fellesnevneren mellom måten et furutre fremtrer på for meg og furuen slik den virkelig er?» FOTO: WIKIART

Direkte formidling av et følelsesinnhold er musikkens store ­styrke. Et brått aktuelt spørsmål er hvordan naturens skapende formprosesser påvirker den musikalske formprosessen.

Essay

Plutselig ble verden endret. Noen rammes knallhardt, andre lett, men ingen går helt fri. En dag vil krisen være over. Da vil vi vite uendelig mye mer om virusets egenskaper og opphav. Selv nå, midt i stormens øye, utvikles kunnskap i rasende fart. Veien mot vaksine blir kortere for hver dag som går. Det er en trøst. Men når dette er over, vil vi også sitte med dyrekjøpte erfaringer om hvilke økonomiske og sosiale konsekvenser pandemien fikk. Betyr det at vi også vil bli klokere? Vil denne lærdommen føre til at vi innretter verden på en mer fornuftig, mer bærekraftig og mer rettferdig måte? Det er lov å håpe!

For aldri har det vært tydeligere at det finnes grenser for hvor mye mennesket kan ignorere naturen det selv er en del av. Samtidig blir det usedvanlig tydelig at det nettopp er menneskets særegne evne til å forme og skape noe som ikke er naturgitt, som gjør at vi kan, og vil, overkomme krisen.

Med disse tankene i hodet leste jeg Peder Christian Kjerschows nylig utkomne bok, «Romantikken og dens opptakt». De var sikkert en medvirkende årsak til at jeg i særlig grad festet meg ved dette sitatet: «I mennesket slår naturen øynene opp og blir vàr seg selv.» Formuleringen gjengis i kapittelet om Friedrich Wilhelm Joseph Schelling – en filosof Kjerschow gir sentral plass i denne utmerkede boken, som er fjerde bind i serien «Musikktenkningens historie».

Ståle Kleiberg

• Komponist (født 1958 i Stavanger) og NTNU-professor i komposisjon og musikk­vitenskap. Som komponist er han en «moderne romantiker» som henter referanser fra litteraturen.

• Flere av hans større komposisjoner har blitt urframført i Nidarosdomen: «Rosevinduet» (1992), «Requiem – for the Victims of Nazi Persecution» i 2002, operaoratoriet «David and Bathsheba» fra 2008 og «Mass for Modern Man» skrevet til Olavsfest­dagene 2015. Plateutgivelsene av de to sistnevnte medførte flere Grammy-nominasjoner. Begge disse innspillingene har vært i samarbeid med Morten Lindberg og hans 2L-label. Da Lindberg tidligere i år endelig vant sin første Grammy, sammen med Nidarosdomens jentekor og TrondheimSolistene, var to av de tre verkene på den prisvinnende platen «Lux» skrevet av Kleiberg.

• Artikkelen har sitt utgangspunkt i boken Peder Chr. Kjerschow lanserte i februar, «Musikk­tenkningens historie IV» (Solum Bokvennen).

Hva ligger i dette sitatet? Tanken er at det er en dyp forbindelse mellom de skapende og formende kreftene i naturen og de skapende og formende kreftene i menneskets bevissthet. I naturen finnes det prosesser som skaper og former verden igjen og igjen. Fotosyntesen er et eksempel på det. I menneskets bevissthet finnes det også et skapende og formende potensial. Dette kan realiseres i kunsten. Naturlovene gjentar seg ikke i kunsten. Tvert imot kan det skapes kunstneriske universer hvor naturens lover ikke gjelder. Det er nok å tenke på et eventyr av H.C. Andersen, for å skjønne det. Men mennesket er jo også natur. De formskapende kreftene i den menneskelige bevissthet er derfor nært forbundet med de skapende og formende kreftene i naturen. Menneskets formskapende potensial er altså noe særegent samtidig som det på et fundamentalt plan er forbundet med de ubevisste formprosessene som foregår i naturen.

Forstått på denne måten, blir form noe helt grunnleggende. Dette er langt ifra pepperkakeform: en mal hvor man kan gi samme form til ulikt innhold. Uaktet om stoffet er pepperkakedeig eller kjevlet marsipan, kan begge deler stanses ut i samme form. I et slikt tilfelle kan altså formen klart skilles fra innholdet. I Schellings forståelse av kunstnerisk form vil ikke det være mulig. Stoffet gis her av den formende prosessen. Innholdet vokser så å si ut av den formende prosessen og er uløselig forbundet med den.

Så kan man riktignok være inspirert av noe utenommusikalsk. Det kan være historiske hendelser, eksistensielle spørsmål, andre kunstverk, andre kunstarter, landskapets virkning på sinnet, opplevelse av transcendens. Alt dette og mer til kan gi inspirasjon og til og med vekke konkrete klanglige forestillinger. For meg som komponist er det helt klart slik. Det er gjerne noe utenommusikalsk som setter i gang en kreativ, formende prosess.

I slike tilfeller vil forbindelsen mellom den utenommusikalske referansen og det ferdige verket absolutt være reell, men det er altså ikke snakk om å putte et ferdigtygget «innhold» inn i en mer eller mindre kjent mal. Det dreier seg ikke, som i journalistikken, om å ha et entydig budskap som skal kommuniseres på en mest mulig effektiv måte. Det dreier seg heller ikke, som i akademia, om å formidle forskningsresultater i en akademisk tekst, hvor man redegjør for en stringent vitenskapelig metode. Og det dreier seg absolutt ikke, som i reklamen, om å manipulere noen til å kjøpe et bestemt produkt. Et utenommusikalsk utgangspunkt har først og fremst den virkningen at det stemmer sinnet, setter i gang en indre prosess, hovedsakelig av emosjonell karakter. Gjennom arbeidet med å formulere denne emosjonelle prosessen i et musikalsk forløp, vokser den musikalske formen frem.

Da er det viktig at det emosjonelle innholdet ikke er flatt, og det som kan forhindre et flatt uttrykk, er nettopp formen, som må ha en viss grad av kompleksitet. Hva betyr det? Det betyr ikke at strukturen må være komplisert. Det er nemlig ikke gitt at en mest mulig komplisert struktur gir et mest mulig komplekst uttrykk. Tvert imot kan ugjennomtrengelige kompliserte strukturer resultere i et endimensjonalt uttrykk – musikk hvor helheten oppfattes som en grå masse. Studier av partituret kan avdekke at vi har med kompliserte strukturer å gjøre. Komposisjonen kan altså på papiret fremstå som imponerende, stringent og intelligent gjennomført, men hva hjelper det hvis den oppfattes som grå og endimensjonal når den realiseres i lyd, altså fremføres som et stykke musikk?

Kompleks betyr sammensatt, komplisert betyr innviklet, vanskelig. Et komplekst emosjonelt musikalsk uttrykk trenger ikke være vanskelig å oppfatte. Tvert imot: Det bør ikke være vanskelig å oppfatte. Musikkens store styrke er jo nettopp at den kan formidle et følelsesinnhold på en direkte måte, altså uten å gå omveien om begrepene. «De tanker musikken uttrykker, er ikke for uklare, men tvert imot for klare til å uttrykkes med ord», sa Mendelssohn. Det er forbilledlig klart uttrykt til å være med ord.

Når et musikalsk forløp klarer å uttrykke et følelsesinnhold på en troverdig måte, er det alltid til en viss grad sammensatt. Dette kan realiseres på mange måter. Formen kan være organisert som et drama, hvor ulike følelsesuttrykk brytes mot hverandre og hvor det musikalske forløpet tar form av denne brytningen. Men musikken kan også, og like gjerne, være strukturert på en måte hvor ulike emosjoner legges oppå hverandre i en samtidig polyfoni. Da vil de ulike følelsesuttrykkene ta farge av hverandre og komponisten kan perspektivere helhetsbildet ved å trekke noe frem mens noe annet skyves i bakgrunnen.

Slike stadige perspektivforskyvninger resulterer i at det gradvis oppstår nye konstellasjoner av de samme elementene. I begge disse tilfellene vil formforløpet oppleves som fluktuerende, en bevissthetsstrøm hvor lys og skygge uavbrutt farger følelsesuttrykket. En tredje mulighet er å bygge en emosjonell flertydighet inn i bestemte strukturer, slik at det enkelte element oppleves som følelsesmessig sammensatt.

Dette, og mer til, er min skapende hverdag. Jeg forsøker å forme musikalske uttrykk som samsvarer med min livsfølelse – eller sagt på en annen måte: Å forme uttrykk som samsvarer med opplevelsen av hva det vil si å være menneske. Det dreier seg altså om å forme en emosjonell respons på selve livsfølelsen. For at et slikt uttrykk skal være autentisk, altså ekte, må det ha en viss grad av kompleksitet, rett og slett fordi følelseslivet er sammensatt og vekslende.

Før midten av 1700-tallet tenkte man ikke slik om emosjoner. Følelsene var avgrenset og opptrådte én og én om gangen, tenkte man, og det avspeiler seg i tidas musikalske praksis. Både vrede og glede kunne uttrykkes musikalsk, men ikke samtidig – ikke på en måte hvor den ene emosjonen mer eller mindre blander seg med den andre, som en skygge eller som et lys i det fjerne.

I barokkens såkalte affektlære og figurlære, er det skapt et forhold mellom klart avgrensede affekter og bestemte musikalske figurer. Når en bestemt type figur opptrer, representerer den en bestemt type affekt forstått som generell følelse. På denne tiden er det altså ikke snakk om å gi uttrykk for individuelle følelser, men for stiliserte affekter: Glede, sorg, melankoli, fortvilelse og så videre – én sats, samme affekt var prinsippet.

Dette endrer seg gradvis fra og med midten av 1700-tallet. En forståelse av emosjoner som mer og mer samsvarer med moderne psykologi vokser nå frem. Det samme gjør en ny musikalsk praksis. Prinsippet om at én sats skal behandle kun én affekt brytes, og nye måter å formulere et musikalsk forløp på, ser dagens lys. Gradvis forlates praksisen med å fremstille allmenne affekter på en stilisert måte. Nå er det individuelle følelser som skal uttrykkes i musikalsk form. Nye formtyper blir dermed skapt, og etter hvert vokser det frem en forståelse av at den musikalske formen er meningsbærende på et grunnleggende plan. Denne dype meningen er ikke å finne i at de musikalske formene representerer allmenne affekter på en stilisert måte. Den er heller ikke å finne i at individuelle følelser kan uttrykkes i musikalsk form. Vekten legges nå på den musikalske formprosessen. Denne er meningsbærende slik de skapende formprosessene i naturen er meningsbærende.

Da er vi tilbake der vi startet: Både fotosyntesen og andre ubevisste formprosesser ordner verden. De skaper enhet i mangfoldet. Slik er det også med den skapende formprosessen i komponistens bevissthet. I komponistens skapende fantasi kan nye ordnede universer oppstå – universer som ikke finnes i naturen. Det skapende og formende potensialet i menneskets bevissthet er altså dypt forbundet med de ubevisste formprosessene i naturen. Samtidig overskrider dette potensialet naturens begrensninger. «I mennesket slår naturen øynene opp og blir vàr seg selv.»

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 6. april 2020 kl. 22.43