Lørdag 4. april 2020

Sprengkraft

STERKT: Ane Hems tegning av en jury – et sted hvor juss og allmenn rettsoppfatning ble brynet mot hverandre. ILLUSTRASJON: FRA BOKA

Juss: Ane Hems velformulerte erkjennelsesreise viser hvor vanskelig det er å dømme i spørsmål om skyld.

ANMELDELSE

Ved første øyekast kan emnet virke sært og tørt. En rettstegner gjengir, over flere hundre sider, sitt blikk på norske domstoler og nemnder. Ser man nærmere etter, har Ane Hems «Et spørsmål om skyld» stor sprengkraft. Boka skriver seg inn mot et smertepunkt: Hva er forholdet mellom allmenn rettsfølelse og norsk rettspraksis? Om de glir fra hverandre, slik at praktiseringen av lov og rett mister oppslutning i folket, er forvaltningen ille ute.

Ved tankevekkende bruk av egne familiehistorier minner Hem om at Norge har mistet forbindelsen tidligere, mest akutt under nazistyret 1940-45, med lover og praksis som stred mot allmenn rettsoppfatning. Og det kan skje igjen. Nylig ble lignende spørsmål satt på spissen, idet regjeringen ville innføre særegne fullmaktslover under korona-pandemien. Allmennheten reagerte, Stortinget tok den offentlige debatten på alvor, lovene ble omformet og innskrenket før vedtak ble gjort. Eksemplet viser hvordan lov og rett kan bli til i opplysende forhandling mellom innbyggere og lovgivere.

Også praktisering av lover kan skje i dialog med en løpende offentlig debatt. Et eksempel Hem vender tilbake til, er spørsmålet om gjerningsmannen bak 22. juli-terroren var tilregnelig eller ikke. Debatten raste i mange måneder og opplyste forholdet mellom psykiatri og juss, et landskap som vanligvis framstår utilgjengelig for legfolk. Hadde Oslo tingrett i 2012 konkludert med at gjerningsmannen var utilregnelig, uten skyldevne, vet jeg ikke hva som kunne skjedd.

SAKPROSA

Ane Hem

Et spørsmål om skyld. Rettstegnerens fortelling

Aschehoug 2020, 362 sider

Ane Hem er utdannet i tegning, litteraturvitenskap og estetikk – og gjør notater ved siden av. Idet oppdragene som rettstegner blir færre, bestemmer hun seg for å følge noen av sakene gjennom rettssystemet og ut på den andre siden, også til behandlingen dømte, ofre og slektninger får i ulike nemnder. I praksis kan utlendings- eller barnevernsnemnder fungere som del av et utvidet rettsapparat. I og med at jeg kommenterte 22. juli-rettssaken for Klassekampen, har jeg gjennomgått noe av den bratte læringskurven Ane Hem skildrer. Bokas rike samfunnsmessige og kulturelle klangbunn gjør den til noe av det mest spennende og lærerike jeg har lest om juss. Den er formet som en erkjennelsesreise.

«Et spørsmål om skyld» er mulig å lese uten omfattende forhåndskunnskaper. Hovedsporet utgjør Hems forsøk på å forstå en familie der en far har forgrepet seg på egne døtre, andres barn, unge kvinner – og dyr. Forfatteren går særlig i dialog med mannens kone, Rebekka, som på en kompleks måte forsøker å støtte ektefellen. Langs hovedtråden forteller Hem kortere historier om rettsapparatets behandling av barnedrap, voldtekter og andre overgrep.

Boka er spennende som en kriminalroman, særlig fordi den følger barnevernssaken i forlengelsen av farens dom. Som følge av at Rebekka etter de sakkyndiges vurdering ikke tar tilstrekkelig avstand fra mannens gjerninger, står hun i fare for å miste omsorgen for parets døtre. Leseren kommer på innsiden av hjerteskjærende historier, som til en viss grad også belyser hvorfor barnevernssaker kan bli så betente i offentligheten, særlig etter framveksten av sosiale medier. Ane Hems bok beveger seg ut av rettssalen og inn i hjemmene til gjerningsmenn og ofre, hun snakker med mennesker på flere sider av skrankene, leser sakspapirer, undrer seg over jussens, nemndenes og de sakkyndiges språk. Ikke minst borer hun i spørsmålet om hva det vil si at lagmannsrettens juryordning blir avviklet mens hun skriver boka. Var ikke nettopp lagmannsretten, der likemenn, ti tilfeldig utvalgte legfolk, fikk muligheten til å si sin mening, et sted hvor juss og allmenn rettsoppfatning møttes, og dermed ble tvunget til å snakke samme språk?

Underveis imponeres jeg av hvor godt forfatteren klarer å kombinere saklighet og juridisk innsikt med personlige betraktninger. Formidlingen av Ane Hems subjektive reaksjoner, skildringen av møter på kafeer, av interiøret i tingretten, ansiktsuttrykk og kroppsholdninger – alt bidrar til å gjøre «Et spørsmål om skyld» til en litterær opplevelse, idet teksten nærmer seg romanens form.

Underveis og i etterordet reflekterer Hem over bokas metode, hun diskuterer grensedragninger mellom pressens Vær Varsom-plakat og sakprosaens regler. «Et spørsmål om skyld» bidrar dermed ikke bare til debatten om enkeltpersoners skyldevne, men også til diskusjonen om sakprosaens evne til å vekke debatt uten å trå grovt over moralske eller juridiske grenser.

Ikke alle bokas digresjoner virker like produktive for fortellingens framdrift. Men ofte viser det seg at nettopp sidesporene, for eksempel historien om drapet på prostituerte Galina på Bispekaia i Oslo i 2015, bringer fortellingen til sakens kjerne: Var den unge hedmarkingen som ble tiltalt for drapet tilregnelig eller ikke? Om han var psykotisk – hva betyr i så fall det? Ane Hems fine bok viser at spørsmål om skyld ikke lar seg avgjøre en gang for alle.

bokmagasinet@klassekampen.no