Mandag 6. april 2020 Anmeldelse

Den tiden av året: Lidelsehistorie som tilstrekkelig vanskelig lytteopplevelse.

Totalopplevelse

HOLDER FORTET: Kollegiets grunnlegger (og i 2001-04: Stavanger Symfoniorkester-engasjerte) Philippe Herreweghe leder selv leder koret og musikerne når de gir seg i kast med Bach.FOTO: WOUTER MAECKELBERGHE

Album

Johann Sebastian Bach

«Johannes-Passion, BWV 245»

Collegium Vocale Gent

Philippe Herreweghe (dir.)

Phi/Outhere Music

Det er nå 50 år siden Philippe Herreweghe grunnla Collegium Vocale Gent. Han er en av de viktigste pionerene innen tidligmusikkpraksis, og en av få som har brukt kunnskapen på kor. Collegium Vocale Gent har arbeidet med de største spesialistensemblene i verden samt en rekke tradisjonelle symfoniorkestre. Collegium Vocale Gent har nettopp kommet ut med en boks med seks plater for å feire sitt første halve århundre. Tatt i betraktning påsken, velger vi her å se på deres helt ferske innspilling av «Johannespasjonen» til Bach.

Collegium Vocale Gent har også sitt eget utmerkede ensemble, som vi får høre på denne platen, og selve utgivelsen er på deres egen label Phi. Og det er med ærbødighet jeg konstaterer at det fremdeles er grunnleggeren selv som leder sine musikere.

Som musikkdirektør og kantor skulle Bach skrive en kantate til hver søndag. Men i Leipzig var det forbudt å fremføre musikk i fastetiden, så han hadde hele seks uker til å skrive «Johannespasjonen». Resultatet ble et verk som selv med Bachs standard må sies å være uvanlig inspirert og poetisk fortettet.

Det spørs imidlertid om det noensinne ble ferdig. Selv om det ble urfremført langfredag i 1724, fortsatte Bach hele livet å legge til og å trekke fra, og det finnes følgelig ikke én endelig versjon. Men under Herreweghes ledelse fremstår hele tolkningen som et uvanlig integrert hele, der musikere tjener sangen, og kor og solister synger både tekstlig og har instrumentalistiske islett.

Alle, både sangere og musikere, tjener den større fortellingen Bach legger opp til når han forteller lidelseshistorien etter evangelisten Johannes. Jeg kunne begynt med å snakke om hvordan ensemblet fremfører de tette intervallene som treblåserne åpner med, som skjærer mot hverandre, hvordan strykerne ligger under dette og gnisser fram og tilbake i små celler av toner, og måten bassen regelmessig gjentar en g i hele ni takter, som et forvarsel om Jesu tunge vandring mot og på Golgata. Det er overbevisende fra musikerne, men det er ikke her de er mest bemerkelsesverdige.

Nei, jeg får mer lyst til å peke på eksempelvis koralene, som gjerne blir kjedelige transportstrekninger. Koret puster som én organisme i levende fraseringer. De lytter seg inn i Bachs tidvis avanserte harmoniske univers og samtidig tar sangerne vare på tekstens betydning samt naturlige retoriske betoningsmønster. Under dette spiller ensemblet like vokalt som sangerne.

Eller hva med stedet der koret spør Simon Peter om han ikke er en av disiplene? Her trekker Bach ut avsnittet med litt for mange repetisjoner, sånn at det blir ubehagelig anklagende, og den påfølgende løgnen føles som en enda større synd. Komponisten har også sørget for et sammensurium av introjeksjoner, et mylder av mennesker, omtrent like tett som et maleri av Brueghel. Dette løser sangerne med instrumental presisjon, som gjør at de makter å omgås motivene med letthet. De har også tilstrekkelig med luft mellom tonene sånn at hver stemme i folkehavet er klar.

Jevnt over har solistene et godt stemmemateriale å jobbe med, men ingen av dem har evne til å fange deg bare gjennom å åpne munnen i fabelaktig klang. Felles for dem er imidlertid at de alle gjør dypdykk i teksten og bruker tidligmusikkens praksis som rettesnor. Dette skaper levende tale i resitativene og dypdykk i stemninger og karakterer i ariene. Fraseringen er like musikalsk som den følger det tekstlige følelsesuttrykket. Sangerne varierer mellom vakre linjer, rytmisk spenst og lekre ornamenter som fremføres sorgløst til dette tragiske budskapet.

Herreweghe får et av Bachs dypeste verk til å springe fram med en naturlig enkelhet. Det gjør at vi kommer tett på budskapet. Likevel, innholdet er tungt, og i den tekstnære tolkningen blir dette til en i beste mening vanskelig lytteopplevelse.

musikk@klassekampen.no