Mandag 6. april 2020 Kommentar

Båndene som binder

Kommentar

Robert Altmans bransje- og tidsåndssatire «The Player» (1992) utspiller seg i og rundt et filmstudio der hovedpersonen Griffin Mill (Tim Robbins) er ansvarlig for å sile filmmanus. Blant problemene han må hanskes med er den fremadstormende konkurrenten Larry Levy (Peter Gallagher), og konflikten kommer til overflaten når nykommeren i et pitch-møte sier at mye kan spares ved å fjerne manusforfatterne. Det er bare å lese nyhetsoverskriftene i avisa, sier Levy, og så vil manusene mer eller mindre skrive seg selv (for mars og april 2020 funker dette foruroligende bra!). Rivalens morsomme utspill pareres slik av Griffin Mill: «Interessant det konseptet med å fjerne manusforfatterne fra den kunstneriske prosessen. Om vi bare kan kvitte oss med skuespillerne og regissørene i samme slengen, så snakker vi.»

Omtrent samme feeling fikk jeg av å lese Morgenbladets intervju med Christer Falck for ti dager siden. I en prat om siste ukers digitale konserter er det at «nyslått strømme-impresario» Falck hevder at det er «jævlig mange som er overflødige i denne bransjen. Folk som lever på at artister er uvitende om hvor mye billigere og effektivt de kan gjøre ting.»

Forhåpentligvis er det mye som blir revurdert når virusutbruddet er slått ned. Forbruk, økologi og ekstremkapitalisme er tematikk som bør fenge de fleste. Viktig i så måte er å ikke komme med for raske konklusjoner. Så når Christer Falck to uker ut i krisa vil ha bort «unødvendige mellomledd», er det umusikalsk på flere måter. Ikke misforstå: Det blir selvfølgelig spennende å se hva som kommer ut av kreativiteten som har boblet opp. Langt mindre interesse bør det være for Christer Falcks evolusjonsteorier om overflødige bookingselskaper, managere og plateselskaper.

Hans påstand om at artisten kun trenger en god promotør for å finne et publikum, er en slags quick fix som avfeier fellesskapene musikklivet er bygget opp rundt. Like mye som det eksisterer et bånd mellom artist og publikum, kollegialt samhold i teknisk crew og sosialt fellesskap frivillige imellom, er det mange musikere og artister som er helt avhengig av støttefunksjonene rundt seg. Og selv om sikkert også plateselskapene har forbedringspotensial når det gjelder navigering i dagens markedsvirkelighet, er det i alles interesse at noen jobber med å oppdage talent. Her snakker vi om fagfolk i en tradisjon der artistiske uttrykk skal kombineres med forretning, og som står for utvikling og utsiling som også kommer resten av feltet til gode. «Vi er som et økosystem der alle er avhengig av hverandre», sier studiotekniker Dag Erik Johansen lenger bak i avisa.

I dette økosystemet inngår nå også Christer Falck. Etter at han i fjor var ferdig med bransjen, er det fint å se at kriser kan brukes til noe positivt. Men det er en tid for alt. Hans foretrukne rolle som provokatør passer ikke helt med denne offerrollen der løsningen er å luke ut en haug med andre aktører.

Vårt håp er å komme ut av krisa med næringskjeden intakt. En skikkelig Hollywood ending ville vært at også Christer Falck ble med videre. Slik «The Player» ebber ut med Griffin Mill og Larry Levy på samme lag.

olavo@klassekampen.no