Mandag 6. april 2020 Anmeldelse

Apokalypse i slow-motion

KAPTEIN KAI GUNDELACH: Sender oss flytende ut i rommet, med riktig god popmusikk. FOTO: TONJE THILSEN

Album

Gundelach

«My Frail Body»

U OK?

HHHHJI

Den andre plata til Gundelach starter med fuglekvitter og insektlyder, som om vi er i ferd med å innta en klassisk psykedelisk frokost. Så kommer de elektroniske elementene sakte inn – i første omgang som vakre, geometriske former, som bruker god tid på å finne et mer rytmisk mønster. Det er et utmerket møte mellom natur og kunst, mellom observasjon og komposisjon.

Mine damer og herrer, vi flyter i rommet, og har kaptein Gundelach ved spakene. Og har akkurat hørt åpningslåten «Forskjellige steder», det eneste sporet her med norsk tittel. Den glir sømløst over i det perkussivt drevne tittelkuttet, der artisten synger med klokkeren munkekor-falsett: My frail body is holding me alive. Igjen og igjen, lik en besvergelse og et litani for et ensomt dansegulv.

«My Frail Body» består av en rekke slike temaer og lydkulisser, ofte med et minimalistisk tilsnitt. Tekstlinjer gjentas, som om hovedpersonen prøver å mane virkeligheten til orden. Forskjellige fenomener får en tilnærmet lik vekt og betydning. Du mister mobiltelefonen din, og en storm bryter løs. En storm bryter løs, og du mister mobiltelefonen din.

Dette er et album om rekkefølger, om konsekvenser og magisk tenkning. Det er samtidig også riktig god popmusikk, futuristisk og lett nostalgisk på samme tid. Med et lydbilde som er varmt og perfeksjonistisk, omgivende og vakkert. Om det til tider skulle ligne bakgrunnsmusikk, er det bare fordi man ikke hører godt nok etter.

«My Frail Body» er fragmenter av en fremmeds dagbok, der man nok mangler deler av puslespillet. Selv sier musikeren, sangeren og produsenten at det kjennes spesielt å gi ut albumet i en unntakstilstand, der livet kanskje føles skjørere enn før. I så fall er dette lyden av en langsom, individuell apokalypse, en forundring over grunnleggende premisser ved tilværelsen, der selv hverdagslige hendelser antar film-aktige, repeterende kvaliteter: Saw you running through the hallway, turning around.

Først og fremst er det likevel et elektronisk popalbum, der lyden i seg selv utgjør det kunstneriske fundamentet. Som en mulig krysning av senere Low, The Orb og James Blake, plantet om i et drivhus under hvitt laboratorie-lys. Og en vellykket syntese av det abstrakte og det iørefallende, av ambiente feltopptak, indie-sensitivitet, oppløst space-disco og drum & bass-elementer.

Og ikke minst med personlig signatur, også på albumets mer kommersielt orienterte øyeblikk, som den fint oppbygde duetten med Aurora på «Cynical Mind». Her viser Gundelach også frem noe av spennvidden sin som gitarist og vokalist, noe han gjerne må utvikle videre på neste album.

musikk@klassekampen.no