Mandag 6. april 2020 Anmeldelse

New York City Pops: The Strokes kunne visst likevel, med Rick Rubin-hjelp.

Ode til storbyen

TIMING: Disse fem debuterte da New York sto på hodet etter at to tårn falt. Nå gjør de albumcomeback mens koronaviruset herjer i millionbyen. FOTO: SONY MUSIC

Album

The Strokes

«The New Abnormal»

Cult/RCA Records/Sony Music

HHHHHI

Albumtittelen, annonsert før viruset virkelig fikk vinger å fly på, trefferen spikeren på dens berømte hode. Men om vi likevel, akkurat nå, trenger ideene og tankene til privilegerte kostskoleunger med tette bånd til supermodell-virksomhet og en kort vei til låtskriverkjempe Albert Hammond seniors kredittkort, er kanskje tvilsomt? Særlig hvis vi legger til at The Strokes’ umiddelbare suksess forutsigbart nok sendte dem inn i en nedadgående spiral av kjendisskuffelser og rusmisbruk, med etter hvert drita dårlige plater som resultat.

Men samtidig har ikke Julian Casablancas og hans New York-gjeng skrevet like snappy siden «Room on Fire» for sytten år siden, og samtidig er det bare for teit å holde noens far, sågar fraværende, mot en. Casablancas junior kan fortsatt ingenting for at Casablancas senior var en kødd. Og hvor stas kan det egentlig ha vært at pappa forlot familien da du var fem for å ligge med en sekstenåring ved navn Stephanie Seymour? Privilegier er ikke alltid hva de ser ut som, selv om pengene som følger med gjerne gir lettere tilgang på den hjelpen vi alle egentlig trenger før eller siden. Så: Si namaste til Rick Rubin, beryktet sonic reducer og kreativ forløser.

Rubin er popmusikkens fremste terapeut forkledd som produsent, riktignok med flere misser enn hitter, men like fullt med en egen evne til å la eget ego ligge og hente egenart ut av sine klienter, senest i fjor med Santana og Kate Tempest. Og i år altså med en kvintett som har vært avskrevet gjennom et helt desennium, i hvert fall siden Casablancas gikk solo i 2009. Så hva har skjedd? Vel, de har brukt fire år på å jobbe fram ni låter som lett identifiseres etter tre sekunder, omtrent som samtlige kutt på 2001-debuten «Is This It» kunne gjenkjennes etter to.

Men dette The Strokes klinger ikke helt som datidas proto-nyrockere, for dette The Strokes springer liksom ikke ut av garasjen, men bærer med seg en overklasse-punk fra Rubins Malibu-studio, tydelig ispedd noen av de psykedeliske synth- og nyveivsprellene til Casablancas mer politisk eksplisitte sideprosjekt The Voidz. Og apropos politikk, så er det heller tvilsomt om The Strokes’ støtte til og opptreden for Bernie Sanders (i «folkelig» popart-heldress og med tale om pirater!) fører noe godt med seg, men – hallois – de prøver.

The Strokes var og har igjen blitt et markert og markant grooverockband, ikke ulikt Casablancas’ barndomshelter i The Doors før dem, og nesten like lite avhengige av høyt tempo, med evnen til å flette og tvinne instrumentene sammen i helt enkelt intrikate mønstre, her tett inntil hverandre, under en opprørt vokal som krever sin plass.

Tvillinggitarene til Nick Valensi og Albert Hammond Jr. danser på og rundt en tynn streng i åpneren «The Adults Are Talking», følsomt løfta av den pene pirkete plukkingen som gjorde at de ble sammenlignet med Television i utgangspunktet.

For fortsatt, men i mindre grad enn for eksempel Håkan Hellström, er dette et band som umiddelbart gir assosiasjoner til andre band og andres sanger. «Last Nite», deres største enkeltspor, bygget som kjent på riffet fra Tom Pettys «American Girl», med en gitarsolo snappa opp via Freddie King. Og igjen står artist- og bandnavnene i kø:

Med Billy Idols Generation X kreditert på oppløftende «Bad Decisions» og med Richard Butlers Psychdelic Furs kreditert på mer enerverende «Eternal Summer», og med to fingre på tangenter som minner om Pet Shop Boys på nattklubb med New Order i innledningen av «Brooklyn Bridge to Chorus», før refrenget slår om, knipsende, trippende, med et ytre som er lysere til sinns enn teksten tilsier.

I don’t want anyone, synger Casablancas i en typisk tilsølt falsett, stemme forvrengt som den bruker, før han viser sitt sanne ansikt: I want new friends / But they don’t want me. Som om det er et menneske bak frontmannen, en duknakket type som popper opp særlig i albumets andre halvdel; på lenge trommeløse «At the Door», om et forhold som kollapser og der han står igjen på den andre siden og venter (forgjeves?); på mumlete, spørrende, delvis Stones-aktige og muligens selvforklarende «Why Are Sundays So Depressing?»; og på «Not the Same Anymore», der han innrømmer at, ja da, I fucked up.

Og ikke minst må den patosfylte avslutningen utheves, lekreste blomst i buketten og den fineste balladen The Strokes har gjort: «Ode to the Mets», som ikke handler om baseballklubben som Casablancas riktignok følger, men er om all the loves I can’t recall og ender som en hyllest til storbyen den har sitt utspring i. Byen som aldri sov før koronaen kom; her om en old time, long forgotten og en old friend, long forgotten, et New York som mista seg selv for lenge siden og som aldri har vært lenger nede. Til høsten burde byen ringe Rick Rubin, for å finne tilbake til kjernen.

eirikb@klassekampen.no

«The New Abnormal» slippes førstkommende fredag, mens The Strokes etter planen skal spille på Øyafestivalen i august.

SHA-11