Lørdag 18. april 2020 Anmeldelse

Kysten klar

FANGST: Dett var dett for denne fisken i Winslow Homers maleri fra 1885. ILLUSTRASJON: WIKIMEDIA

Ressurs: Marinbiologen Henning Røed spør hvem som skal ha rett til å høste av havets rikdom.

ANMELDELSE

Oljealderen går mot slutten, så hva skal vi leve av? Marinbiologen Henning Røed spør, og vi som leste hans forrige bok «Fiskehistorier – Hvem skal eie havet?», aner at svaret er fisk.

I sin nye bok «Et hav av muligheter» tar Røed saken et skritt lenger. Marinbio­logen er riktignok ikke samfunnsøkonom, men han har regnet ut at fisken har gitt oss like store inntekter som olja opp gjennom historien.

De første århundrene av det relativt moderne Norge ble fisken, og særlig torsken, riktignok stjålet av tyskere. Hanseatene la sin klamme hånd over våre verdier i mer enn 500 år, fra tidlig 1200-tall til ditto 1700. Det var noen andre som ble rike. En av Røeds kjepphester er at mye av det samme har skjedd i moderne tid. Hvem skal ha rett til å høste havets rikdom – og hvorfor? spør han derfor. Det selvoppnevnte norske oligarkiet av nessekonger og baroner? Eller vi alle?

Professor Torbjørn Trondsen ved Norges fiskerihøgskole sa nylig at 33 fiskebåtrederier kontrollerer 50 prosent av de norske fangstkvotene, og at 84 prosent av de norske fartøykvotene for 2019 er tildelte fartøy over 28 meter. I Norge betyr dette 223 fartøyer, eid av 195 selskaper hvorav to tredeler har forretnings­adresse i Sør-Norge, særlig i Ålesund og Austevoll.

SAKPROSA

Henning Røed

Et hav av muligheter. Hva skal vi leve av etter oljen?

Humanist forlag 2020, 211 sider

Dette er informasjon som er for fersk for å kunne komme med i Røeds bok, men han ser klart problemet: For i det hele tatt å få fiske, må du ha kvote. Dette skal vi selvsagt være glad for – et frislipp ville raskt tømt ressursene. Men hvor rettferdig er fordelingen av fiskekvotene? Ikke veldig, skriver Røed, og peker på Kystopprøret – en protestbevegelse av dem som holdes utenfor. Det kan være mange – nesten halvparten av fiskerne har ikke fått store nok kvoter til å leve av, begrunnet med at de ikke har fisket nok de siste tre årene.

Et like stort problem er ungdom som ikke har råd til å kjøpe kvoter. Disse var billige tidligere, men en prisstigning fra 1 til 350 millioner på 20 år får leilighetene på Grünerløkka i Oslo til å blekne.

Dette er ett av problemene. Et annet er at vi ikke er flinke til å ta vare på det vi har. Vi har riktignok mer fisk og sunnere bestander enn for eksempel EU, som har overfisket sine områder.

Vi nordmenn sitter dermed igjen med det meste og det beste, spredt over et enormt område, over havstrekninger større enn hele Vest-Europa.

Men du skal tråle dette området grundig for å finne fisk i mengder og størrelser som vi kjenner fra fortiden.

Du skal faktisk tråle godt om du skal få en førtikilos torsk i garnet. En slik rugg hadde vekket oppsikt, men er som en baby å regne mot den skreien Norsk Fiskeritidende kunne melde om i 1888, en kjempe på 88 kilo, tatt utenfor Kabelvåg. Men også den ble liten, sammenliknet med den Finnmarks Dagblad omtalte på 1890-tallet: 96 kilo!

Dette er klassisk kunnskap for økologer: Vi fisker fisken mindre – det blir altså færre og mindre fisker der ute. Så vi må ta bedre vare på det vi har.

Og vi må tenke langsiktig, og ikke på kortsiktig profitt for noen få, privilegerte familier. Fisken er vår, mener Henning Røed. Gjør vi det, kan vi vente oss gode inntekter også i fremtiden. Kanskje i størrelsesorden 550 milliarder årlig i 2050?

Slike økonomiske fremskrivninger er vanskelige, men det virker som om verdien av norsk fiske­­eksport har doblet seg hver åttende år en stund nå, og ligger i dag i størrelsesorden 107 milliarder kroner. Holder vi havet rent og unngår overfiske, kan fremtiden være lys.

Vi sitter på en selvfornyende ressurs som leverer akkurat det folk kommer til å ville ha i fremtiden: kortreist mat. Hvis ikke alle forstår at det er nettopp dette de vil ha, minner forfatteren oss om at det bare i Oslo er blitt åpnet 60 nye fiskerestauranter de siste ti årene. Eller sushirestauranter, som noen foretrekker å kalle dem.

Men skal all sushien komme fra oppdrett? Vi trenger oppdrett, skriver Røed, men den må overvåkes bedre. Miljøproblemene i bransjen er nemlig ikke små, men blir ikke automatisk løst ved at vi, som mange har foreslått, flytter anleggene på land. Dette vil legge beslag på store landarealer og ikke minst koste enorme mengder energi. Det er nærmest gratis å pumpe vann i vann, men å pumpe store mengder vann bare én meter opp i luften er en helt annen historie. Så det mest realistiske er, mener Røed, isolerte og rømningssikre anlegg, plassert i havet.

Røed, som selv har jobbet som rådgiver for oppdrettsbransjen, forteller om tidligere leder av Rogaland oppdretterlag, Anders Romsbotten, som med årene så at fisken gradvis begynte å vokse dårligere. Uten at han var klar over det, var bunnen under anlegget fylt opp med fôrrester og avføring. En dag ruslet Romsbotten ute på gang­broen til merdene, og la merke til at det lyste nede i dypet. Da han så at det lysende steg opp mot over­flaten, løp han for livet, og unngikk den giftige svovelgassen som drepte all fisken han hadde igjen.

Som vanlig skriver Henning Røed lett og morsomt. Bøkene hans blir aldri bare tall, fakta og argumenter. Han frisker jevnlig opp med anekdoter fra egne fiske­turer, barndommen i Horten eller arbeidet i fiskeoppdretts­anlegg kysten rundt.

Men verken Røed eller hans forlag skal slippe unna så lett. De har riktignok utstyrt boken med et note­apparat – men de som utgir en sakprosabok uten stikkord­register bakerst, skal som alle vet kjølhales fra en sjark, midtvinters og 50 nautiske mil vest for Røst.

bokmagasinet@klassekampen.no