Mandag 20. april 2020 Anmeldelse

Er tilbake: Med plate der hun slår nedenifra, men med humor og tæl.

Tar klassekampen

DET SOM SKAL TIL: Men for Ashley McBryde er musikken mer enn en flørt, den er alt. FOTO: ALYSSE GAFKJEN

Album

Ashley McBryde

«Never Will»

Warner Music Nashville

HHHHHI

Ashley McBrydes (36) nye album «Never Will», hennes fjerde fra starten og oppfølgeren til gjennombruddet med «Girl Going Nowhere» fra 2018, avsluttes med sangen «Styrofoam» – isopor, altså. Sangen er skrevet av låtskriveren Randall Clay, som co-skrev tre av sangene på «Girl Going Nowhere» sammen med McBryde, men som døde da den plata kom ut. «Styrofoam» åpner med en Wikipedia-opplesing av isoporens historie, fra det ble oppfunnet av svensken Carl Georg Munters og senere «gjenskapt» av gigantfirmaet Dow Chemicals på slutten av 1940-tallet. Isoporen brukes som kjent mest til isolasjon, men i sangen til Clay handler det først og fremst om de billige «fryseboksene» som man får kjøpt på alle amerikanske supermarked, og som du kan fylle med isbiter og raskt kjøle ølet ditt med.

På overflaten høres «Styrofoam» ut som en novelty/humorsang. Men trenger man bare litt lenger ned, skjønner man at den egentlig handler om den arbeiderklassen som Ashley McBryde identifiserer seg med og henvender seg til.

Hun kommer fra den lille byen Waldron (innbyggertall 3500) i Arkansas og hun har forfulgt drømmen sin om å kunne leve av å spille musikk, countrymusikk, lenge. Det tok ti år fra hun ankom Nashville og til superstjerna Eric Church inviterte henne opp på de store scenene for å synge gjennombruddssangen «A Little Dive Bar in Dahlonega». Ashley McBryde har tatoveringene og attityden som slår fast at country-sanger-karrieren ikke er en flørt. Og som hun selv sier det: «Med ‘Girl Going Nowhere’-plata ville jeg forsikre meg om at folk forsto at countrymusikk ikke er et kostyme for meg.»

«Girl Going Nowhere», sangen, var McBryde som ironisk viste fingeren til alle som hadde tutet ørene fulle på henne om at hun aldri ville lykkes. På den nye plata er det allerede fra åpningssangen «Hang in There Girl» klart at sangeren-låtskriverens nyfunne berømmelse, hun ble valgt til New Artist of the year av Country Music Association i 2019 og Grammy-nominert i countryklassen, ikke har forandret nevneverdig på perspektivet.

Det handler om å bokse fra en underlegen posisjon, men å slå fra seg med humor og tæl. Andrekuttet «One Night Standards» er akkurat en slik vri på ord og uttrykk som er brød&smør for country-låtskrivere, altså en tekst med utgangspunkt i promiskuitet, «one night stands».

På «Shut Up Sheila», der en rolig ballade kontrasteres av et voldsomt, heavyrock-anslag i refrenget, handler det om en person som foreslår helt feil ting rundt sykesenga til en bestemor som er i ferd med å dø. Å synge «Amazing Grace». Sheila får passet sitt påskrevet: Shut up Sheila, can’t you see we’re all talking, why don’t you and Jesus take a walk down the hallway … Shut up Sheila. We don’t sing ‘Amazing Grace’, we don’t read from the bible, we just go about letting go in our own way. We drink and we get high … we don’t cry and we don’t pray. Uhuu! Når Sheila treffes av de tunge fuzzgitarene som McBryde og produsent Jay Joyce (Brandy Clark, Eric Church, Miranda Lambert) slipper løs, er det game over for stakkars Sheila.

På den uforskammet catchy «First Thing I Reach For» er mer country-visdom montert på en shuffle som antakelig får Merle Haggard til å glise fra honkytonken i himmelen, det tøffer av gårde og lar den lakoniske konklusjonen The first thing I reach for, is the last thing I need, treffe som et tomt whiskeyglass på disken.

Platas alvorligste og tristeste kutt er «Stone», med en tekst som handler om nære familiemedlemmer som har gått bort, i McBrydes tilfelle hennes eldre bror, en veteran, som tok livet av seg i 2018. Til kompet av en marsjtromme og vakre gitarer går det opp for henne at hun og broren har mer til felles enn hun har trodd, at de er skåret ut fra samme sten. Et personlig portrett og samtidig et presist bilde fra den virkeligheten som amerikansk arbeiderklasse handler om. Og om å hanskes med det sinnet og den sorgen som etterlates når noen tar livet av seg. Det motsatte av tralle-vennlig popmusikk, countrymusikk når den er som tyngst og dypest.

Tittelkuttet, mer rock-country enn country-rock, omtrent som Jason & the Scorchers da de fyrte av på alle pluggene på slutten av 1980-tallet, er Ashley McBrydes statusrapport fra kampen om karrieren, om naysay’erne og hva som betyr noe. Udiskutabelt: musikken. I would have been gone long ago if I had listened to what they say, but I didn’t, I don’t and I never will.

Albumet utvider McBryde-spekteret med country-powerballaden «Sparrow», mens den country-obligatoriske mordballaden er forkledd som roadhouse-hardrocker på «Martha Divine», og i bluegrass-sangen «Velvet Red» tar hun en tur til Appalachene, der mandolin, fele og steelgitar finner en slik slitesterk og cool groove som vi som liker denne musikken aldri går lei av. Vokalharmoniene er nok til å gjøre oss til true believers, selv om teksten om forbudt kjærlighet skal være inspirert av en flaske usedvanlig dårlig vin ved navn, nettopp, Velvet Red. Alt dette bæres med autoritet av Ashley McBrydes kraftige erke-country-stemme, en slik som har utviklet seg twang-darwinistisk for å skjære gjennom støyen fra sosiale rom der livet i middel-Amerika utspiller seg.

musikk@klassekampen.no