Torsdag 23. april 2020 Lederen

Å være snill

• Da Victor Norman (H) tiltrådte som arbeids- og administrasjons­minister i Kjell Magne Bondeviks andre regjering i 2001, flyttet han til en tjenesteleilighet i Oslo. Det var bare et problem: Nordmans piano sto igjen hjemme i Bergen. Derfor ba ministeren departementet om å kjøpe et piano til statsrådsleiligheten. Både departementsråden og stabssjefen sa nei, men til slutt fant en snarrådig ekspedisjonssjef en løsning: Et piano ble kjøp inn som et velferdstiltak for de ansatte og deretter flyttet til statsrådens bolig. «Vi visste jo at Norman ikke ville bli sittende i evighetens perspektiv, og dermed var dette en god løsning for ham og for oss», sa ekspedisjonssjef Christian Fredrik Horst til VG den gang. «Hvordan var dette en god løsning for dere? Dere står jo uten piano», spør VG. «Man vil jo gjerne være snill, da», svarer Horst.

• De siste dagene har vist at det offentlige Norge fortsatt strekker seg langt for sjefene sine. Etter at det ble kjent at den norske milliardæren Nicolai Tangen i november i fjor spanderte en luksushelg på en rekke offentlige embetstopper, har disse personenes arbeidsplasser stilt seg i kø for å ta regningen for sjefens deltakelse. Nupi, FN-delegasjonen, Munchmuseet, Nærings- og fiskeridepartementet og Norges Bank har alle besluttet å betale for seminaret – seks måneder på etterskudd. Offentlige tjenestemenn- og kvinner har nemlig ikke anledning ikke ta imot gaver som reiser, konserter og hotellopphold, og nå vil institusjonene rydde opp.

• Det er forskjell på å rydde opp og rydde unna, og i dette tilfellet ser det ut som de offentlige institusjonene ligger tettest på det siste. I stedet for at arbeidsgiver stiller ledende tjenestemenn til ansvar, forsøker institusjonene å få saken ut av verden ved på punge ut. Slik etterrasjonalisering er å snu det strenge gaveregelverket for offentlig ansatte på hodet. Det viser også at det offentlige er villig til å gå langt for å redde sine sjefer. De vil vel gjerne være snille, da. Særlig tillitvekkende er det likevel ikke og illustrerer først og fremst hvorfor det offentlige trenger strenge gaveregler. Det trenger åpenbart også håndheving av regelverket.