Lørdag 25. april 2020 Anmeldelse

Enten eller

ANALYSE: Den slovenske filosofen Slavoj Žižek tar for seg pandemien. FOTO: ANNIKEN C. MOHR

Staten med ledertrøya: Slavoj Žižek mener valget står mellom kommunisme og barbari. Det er tankespinn av beste merke.

ANMELDELSE

Før eller siden er pandemien over og verden vil åpne seg på ny. Men hva slags verden er det som vil åpenbare seg etter virusets herjinger? For noen er drømmen å vende tilbake til verden av i går. Unntakstilstanden vi nå alle sammen lever under har skapt en voldsom lengsel etter det normale, etter å få livene våre tilbake slik de engang var, den gang vi kunne klemme hverandre, dra på besøk til bestemor uten å være redde og gå på byen sammen flere enn fem i følget.

Samtidig håper mange av oss at viruset skal tvinge fram en ny og mer rettferdig verden enn den vi hadde. Har ikke pandemien vist oss hvor gjensidig avhengige vi er av hverandre, på tvers av klasseskiller og landegrenser? Kan vi ikke håpe at noe av den solidariteten som har vokst fram nå, skal smitte videre inn i en virusfri framtid? Eller blir det snarere tvert imot? Hva om korona-viruset blir innledningen til en ny mørketid, en slags moderne middelalder der alle må kjempe mot alle om mat, medisiner og velferdskroner?

For den slovenske filosofen Slavoj Žižek kan disse spørsmålene sammenfattes i et enkelt valg: kommunisme eller barbari. I sin nye bok «Pandemic! Covid-19 Shakes the World» mener Žižek å se konturene av begge deler.

SAKPROSA

Slavoj Žižek

Pandemic! Covid-19

Shakes the World

OR Books 2020, 136 sider

Viruset har med størst mulig tydelighet vist oss den moderne markedsliberalismens tilkortkommenheter. Kampen mot pandemien har krevd en helt annen samfunnsmessig koordinering av innsatsen enn det markedet kan tilby. Derfor får vi nå overalt en ny kollektiv organisering av økonomien, der staten tar ledertrøya og alle ressurser blir satt inn i kampen mot viruset. Dette er sporene til en ny form for kommunisme, hevder Žižek, ikke nødvendigvis i sin utopiske form som det klasseløse samfunn, men kanskje snarere som en variant av det Lenin kalte «krigskommunisme».

Žižek erkjenner selv at hans håp om kommunismens tilbakekomst i kjølvannet av koronakrisa er egnet til å vekke latter i mange kretser. Men hvordan ellers skal man forstå det, spør han retorisk, når man leser slikt i avisene som at «Trump lanserer forslag om å overta privat sektor» for å sikre at ressursene der brukes på en fornuftig måte i denne krisetida? Er det ikke riktig at USA har innført borgerlønn på tusen dollar per innbygger og at Boris Johnson midlertidig har nasjonalisert den britiske jernbanen?

Alternativet til en slik «kommunistisk» organisering av samfunnets ressurser i kampen mot viruset, er ifølge Žižek ikke noe annet enn reint barbari. Allerede diskuterer vi i full åpenhet hvem som bør få leve og hvem det ikke blir mulig for oss å redde dersom helsevesenet kneler. Žižek viser for eksempel til den såkalte «tre vise menn»-protokollen i det britiske helsevesenet: I en katastrofesituasjon vil det på hvert sykehus bli oppnevnt en komité med tre medlemmer som skal bestemme hvilke av pasientene som kan få helsehjelp (og hvilke som bare må dø uten).

Lar vi barbariet seire, vil vi få en forsterket debatt om vi ikke bare skal la de gamle og syke seile sin egen sjø, framfor å stenge samfunnet for alle som er unge og friske. Den 70-årige republikanske viseguvernøren i Texas, Dan Patrick, har allerede meldt at han heller vil dø enn å se offentlige helsetiltak skade amerikansk økonomi.

Slavoj Žižek splitter venstresida i to. For noen er han lite mer enn en sjarlatan, en tom tønne som sjelden har noe substansielt å by på. For andre er han en intellektuell boksåpner, som gjennom sin særegne blanding av marxisme, psykoanalyse, popkulturelle referanser og gamle vitser gjør det enklere for oss å se på tingene med nytt blikk.

Begge disse leirene vil få styrket sin oppfatning om Slavoj Žižek dersom de leser «Pandemic!». Boka er produsert i rekordfart, og må kunne betegnes som tankespinn av beste merke. I løpet av 136 sider rekker Žižek både å drømme om å bo i et nedstengt Wuhan og å glede seg over at Disneyland trolig må legges ned («jeg kan ikke se for meg et kjedeligere og dummere sted»). Samtidig avkler han overbevisende den italienske filosofen Giorgio Agamben, som i den italienske avisa Il Manifesto hevder at myndighetene bruker koronakrisa til å skape falsk panikk og dermed kunstig unntakstilstand. Og i en fornøyelig passasje går han i rette med dem som mener at viruset er jordas måte å fortelle oss den deprimerende sannheten at det ikke finnes noen dypere mening, heller ikke i katastrofer som denne.

Koronaviruset får fram det beste og verste i oss. På den ene siden ser vi en ny form for solidaritet, der selv de kriminelle gjengene i Rio de Janeiro slutter fred med hverandre og tilbyr hjelp til gamle og syke i sine nabolag. På den andre siden får vi en barbarisk diskurs om hvilke svake grupper vi blir nødt til å ofre for samfunnets beste dersom vi skal overleve viruset. Spørsmålet er hvilken av disse to tendensene som vil danne grunnlaget når verden skal skapes på ny etter pandemien. De enorme konsekvensene av disse valgene gjør det ikke mulig å behandle pandemien som et apolitisk øyeblikk, der vi overlater til myndighetene å gjøre jobben sin, og ellers gjør som vi blir fortalt. I stedet må vi gjenoppfinne nye ideer om solidaritet, og, ifølge Slavoj Žižek, en ny form for kommunisme. Den som overlever, får se.

bokmagasinet@klassekampen.no