Torsdag 30. april 2020 Kultur og medier

I tegneserien «Jobb» raljerer Anders N. Kvammen over jobbene som har sugd livskrafta ut av ham:

En vanlig dag på jobb

KENGURUGIR: I sju sesonger arbeidet Anders N. Kvammen på Østre gravlund i Oslo, en av få jobber han virkelig trivdes i. For anledningen har han fått låne en John Deere av tidligere kollegaer. – De har kengurugir, disse bilene. En gang hoppet den bakover og veltet en gravstøtte. Det var ikke helt bra, sier Kvammen.

Datasentre og matbutikker får det glatte lag av Anders N. Kvammen i tegneserien «Jobb». Bare gravlunden går fri når han tar et oppgjør med dårlige arbeidskår og fremmedgjørende oppgaver.

BØKER

Lista over jobber Anders Kvammen har hatt, er lang. Lista over jobber han har foraktet, er nesten like omfangsrik og består av alt fra å dumpe åtti kilo med reklame ned i postkasser hver eneste helg til å kjenne livsgleden forsvinne ut gjennom røret på et datasupport-senter.

Det skulle nemlig ta 17 år fra Kvammen tok sin første jobb som 14-åring til han fikk jobben han aldri ga opp håpet om at en dag skulle bli hans: illustratør og tegneserieskaper med kunstner­stipend.

I 2016 ga han som 31-åring ut boka «Ungdomsskolen», som han høstet strålende kritikker og Brageprisen for. Nå kommer oppfølgeren «Jobb».

– Når man har en jobb man mistrives i, går plutselig hele livet ut på å hate tilværelsen fordi man har den jobben. Flere av jobbene tok jeg fordi jeg ville slippe å ta med meg jobben hjem, men så var det nøyaktig det som skjedde, sier Anders N. Kvammen da vi treffer ham på Østre gravlund i Oslo.

Her jobbet han, med noe så sjeldent som glede, i til sammen sju sesonger mellom 2004 til 2012.

Anders N. Kvammen:

• Tegneserieskaper og illustratør, født 1985 i Oslo.

• Ga i 2016 ut sin første bok, «Ungdomsskolen». Den kritikerroste boka ble tildelt Brageprisen i kategorien barne- og ungdomsbøker i 2017, nominert til Kulturdepartementets tegneseriepris, fikk debutantprisen Trollkrittet og Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris. «Ungdomsskolen» vant også diplom i designkonkurransen Årets vakreste bøker.

• Nå er han aktuell med oppfølgeren «Jobb». Her følger vi karakteren Aksel Kvam videre fra ungdomsskolen og inn i de harde tjueåra. Dårlig betalte jobber og usikre framtids­utsikter preger hverdagen.

• Neste bok i trilogien om Aksel Kvam er allerede påbegynt og skal handle om drikking.

Fruktene på gravlunden

Der den første boka, som tittelen antyder, tok for seg de harde ungdomsårene til karakteren Aksel Kvam, en engstelig gutt som til forveksling likner forfatteren selv, er det de prøvende 20-årene som skildres i «Jobb».

Rotløst hopper Aksel fra det enerverende kollektivet til det andre, fra et framtidsløst forhold til det neste, og ikke før har han mistet eller blitt sagt opp fra en dårlig betalt jobb, så har han takket ja til en annen. Korte kontrakter, uforutsigbare vaktplaner, dårlige arbeidsbetingelser og liten grad av selvbestemmelse preger dem alle sammen.

Bortsett fra jobben på Østre gravlund, da.

– Der ser man hver dag fruktene av den jobben man har gjort. Det er en jobb som betyr mye for de pårørende, og man føler jo at man gjør noe viktig for dem som ligger der. Så om alt skulle skjære seg, kan jeg godt utdanne meg til anleggsgartner og jobbe her resten av livet, sier Kvammen.

Da vi treffer på noen av hans tidligere kolleger, er det tydelig at gjensynsgleden er gjensidig.

– Jobber du fortsatt på Grønland, eller? I den bokhandelen? Jeg gikk forbi deg for en stund siden, men du var så opptatt med kunder, sier den tidligere kollegaen Erik Høyde.

– Nei, jeg har sluttet der nå, svarer Kvammen.

– Skjønner. Vi har fulgt litt med på deg, skjønner du, sier Høyde, før Kvammen freser av gårde i en liten anleggsbil han har fått låne for anledningen.

Det grønne og gule John Deere-kjøretøyet er en oppgradering fra den hvite golfbilen han pleide å kjøre rundt på gravlunden. Men de grunnleggende prinsippene er de samme, kan de tidligere kollegaene betrygge ham om.

– De har kenguru-gir, disse bilene, forteller Kvammen.

– En gang glemte jeg at den sto i revers, så da jeg startet den, hoppet den bakover og veltet en gravstøtte. Det var ikke helt bra.

Sterk skapertrang

Aksel Kvam er en omgjengelig og ressurssterk gutt med talent for både tegning og historiefortelling. Han vil slettes ikke ta til takke med en framtid i noen «vanlig» jobb, men strekke seg mot stjernene – jobbe med noe med kultur, som det heter. Slik var det også med mannen som tegner ham.

– Jeg hadde så sterk skaper­trang at jeg ikke klarte å kanalisere det inn i ett konkret prosjekt. Men jeg klarte ikke å velge en annen karriere heller, forteller Kvammen.

– Så ambisjonene sto rett og slett litt i veien?

– Ambisjoner er et tveegget sverd. På den ene sida bør man være glad og stolt av den jobben man har, men mange av jobbene jeg har hatt, har jeg hatet fordi de har ført samfunnet i en retning jeg ikke er enig i, sier Kvammen.

For ham er det absurd å skulle legge sjela si i en bedrift der de ansatte ikke tjener noe på at salget øker.

– Jeg synes det er paradoksalt å se folk som lever og ånder for selskapet de jobber i, som nærmest gjør bedriftens navn til sitt. Så dukker det opp en jobb i det konkurrerende selskapet, og da er det plutselig det som er det store. For en som står på sidelinja, virker det helt absurd at lojaliteten blir visket ut på en knips med lovnad om en mer spennende jobb og høyere lønn, sier Kvammen.

Døgnet i butikken

Allerede da han som tenåring hadde deltidsjobb i en dagligvareforretning, hevet Kvammen øyen­bryn over hvor langt hans jevnaldrende kollegaer var villig til å strekke seg for å vinne arbeidsgiverens gunst.

– En av dem «døgnet» i butikken sammen med sjefen for å snekre et sånt stativ til å plassere cola på. Jeg skjønte virkelig ikke hvorfor han gadd det. Men etterpå fikk han plutselig flere vakter enn meg.

Serieskaperen beskriver den yngre versjonen av seg selv som en høflig og pliktoppfyllende arbeidstaker, men en som sjelden tok på seg ekstra arbeidsoppgaver – i alle fall ikke om det innebar å legge ned innsats etter arbeidstid.

– Jeg har aldri hatt den go-getter-greia i meg. Jeg har gjort jobben jeg skulle, men jeg har alltid vært opptatt av at det skal være i tråd med arbeidsmiljøloven. Jeg klarer ikke brenne for en arbeidsplass der noen skal selge noe og de ansatte ikke får noen del av overskuddet, sier Kvammen.

– Men om det hadde vært en krise her på gravlunden, at det skulle være … en massebegravelse eller noe, så hadde jeg ikke hatt noe problem med å legge ned en ekstra innsats. Her er det jo ingen som skal tjene store penger.

Urealistiske forventninger

Både Anders N. Kvammen og Aksel Kvam tilhører utvilsomt en generasjon flasket opp på ambisjoner, på ideen om at det eneste som kan stanse deg fra å nå toppen, er begrensningene du legger for deg selv. For mange blir møtet med voksenlivets harde realiteter tungt.

Men deprimert ungdom som henger med hodet fordi de ikke lever opp til egne og andres ambisjoner, vinner sjelden sympati.

– Noen, kanskje spesielt i vår foreldregenerasjon, vil kanskje si at du og Aksel har dere selv å takke? At skuffelsen skyldes urealistiske forventninger?

– Jeg vil jo si at den generasjonen også har hatt urealistiske forventninger til livet. Den håpløse veksttankegangen gjennomsyrer alt, sier Kvammen.

Prematur stagnasjon

Det er ikke bare forventningen om økonomisk vekst som plager Kvammen, men også den nyliberalistiske ideen om at individet skal være i en konstant forbedringsprosess – fra vugge til grav.

Kvammen er kritisk til det han opplever som et evig krav til utvikling, også i tradisjonelle yrker. Du skal alltid strebe mot å utvikle deg, stige i gradene, konstant holde øynene åpne for måter å ta karrieren og livet til et nytt nivå.

– Jeg har truffet folk som er yngre enn meg, folk i 20-årene, som snakker om at de er i ferd med å stagnere i jobbene sine etter å ha jobbet der i to–tre år. Vi har beveget oss fort vekk fra den tida da man hadde en jobb hele livet og var fornøyd med det, påpeker Kvammen.

Han tror det er enklere sagt enn gjort å bare nedjustere egne forventninger.

– Man må jo prøve å svelge stoltheten sin. Det må alle. Men allerede fra ungdomsskolen sier folk ‘hæ? jobber hun bare i kassa?’. På videregående er det nesten ingen som bare ønsker seg en jobb, alle vil ha en karriere.

– Vi er alle en del av en ukultur der alt handler om å lykkes, om å realisere seg selv. Mange strever for å finne sin hylle i livet, og da blir man sliten og deprimert – selv om mange ser det som et luksusproblem, sier Kvammen.

Alltid stolt av gravlunden

At yrker deles inn i lavstatus og høystatus, gjør det ikke lettere å slå seg til ro i en såkalt vanlig jobb, tror Kvammen.

– Selv om jeg er flau over det, så må jeg innrømme at jeg alltid vegret meg over å si hva jeg jobbet med. Vennene til de tidligere kjærestene mine hadde ofte to mastergrader. Og selv om jeg ikke skjønner hvorfor jeg brydde meg så mye om det, så gravde jeg meg alltid ned i det. Bortsett fra gravlunden, da. Den jobben var jeg alltid stolt av, forsikrer han.

– Nå som koronakrisa for alvor har gjort oss bevisst på hvor avhengige vi er av folk i såkalte vanlige jobber, tror du man kan håpe på en endring i hvordan vi betrakter verdien av ulike yrker?

– Det er vanskelig å si. Men det er klart jeg håper det. For det er ikke til å komme bort fra at folk i «sliterstillinger» blir diskriminert. På et julebord i en kulturbedrift er ikke Randi fra ekspedisjonen egentlig en del av det gode selskap, selv om hun blir invitert med ut på dansegulvet. Men jeg håper selvfølgelig at det vil endre seg.

Ville brølt for Y-blokka

Det er ikke kutyme å omtale hvordan en bok ender, men Klassekampen kan i alle fall avsløre at det for forfatteren, hvis liv er til forveksling likt Aksel Kvams, ser ting omsider ut til å ha ordnet seg.

Tida da Anders N. Kvammen, på månedslange kontrakter, skulle digitalisere arkivet til Utlendingsnemnda eller fikk jobb som designer, bare for å innse at jobben besto i å trykke logoer på T-skjorter, er forhåpentligvis forbi.

– Jeg følte livet begynte på nytt i 30-årene, sier Kvammen.

– Jeg føler jeg har en annen mentalitet nå, mens jeg i 20-årene nok var veldig selvmedlidende. Men det var et liv der jeg bare jobbet og bodde, jeg var alltid på vei et sted jeg ikke ville være.

I disse dager er de fleste av oss sjelden på vei noe sted. I morgen er det altså 1. mai, og heller ikke Anders N. Kvammen har mulighet til å markere dagen ved å brøle for rettferdighet i gatene.

Men om han kunne gått i tog, ville Kvammen brukt dagen til å kjempe på vegne av den hellige treenigheten Erling Viksjø, Carl Nesjar og Pablo Picasso.

– I fjor gikk jeg i 1. mai-tog med aksjonsgruppa Boligopprøret og Leieboerforeningen for bedre boligpolitikk i Norge. Selv om jeg gjerne hadde gjort det samme i år, ville årets ønskeparole vært «Redd Y-blokka!», sier Kvammen.

For ham representerer Y-blokka det norske sosialdemokratiet som han nå opplever at er under press. I forrige uke begynte en tegneserie om Y-blokka, signert Kvammen, å sirkulere i sosiale medier. Tidligere i måneden trykket også Klassekampen hans pastisj «A/S Norge ruller videre», der Picassos fiskere haler opp døde fisk mens olje pumpes opp for full maskin i bakgrunnen.

Kvammen bruker de virkemidlene han har for hånda til å forsøke stanse den omstridte rivingen i tolvte time.

– Jeg elsker den bygningen.

sarah@klassekampen.no

INGEN GO-GETTER: Anders N. Kvammen beskriver seg selv som en høflig og pliktoppfyllende arbeidstaker, men han har aldri vært villig til å strekke seg utover arbeidsmiljølovens grenser for å gjøre et godt inntrykk – eller for å øke overskuddet til en bedrift.
TAPPENDE: På et datasupport-senter får Aksel Kvam kjenne at høyt arbeidspress og manglende tillit fra arbeidsgiver ikke akkurat er noen suksessoppskrift for trivsel.ILLUSTRASJON: ANDERS N. KVAMMEN
ILDDÅPEN: Aksel Kvams første jobb består i å dumpe åtti kilo reklame ned i postkasser – hver eneste helg. I bakhodet truer sjefens advarsel om at firmaet har plassert spioner på ruta for å sikre at han ikke kaster reklamen. ILLUSTRASJON: ANDERS N. KVAMMEN