Lørdag 2. mai 2020 Kommentar

Spørrende, selvutleverende og sensuell

VED VEIS ENDE: Den svenske forfatteren Per Olov Enquist døde 25. april. Her er han fotografert under et norgesbesøk i 2009. FOTO: BERIT ROALD, NTB SCANPIX

P.O. Enquist (1934–2020): Det var enkeltmennesket i det kollektive som interesserte ham.

MINNEORD

I sin samtid ble Enquist de store bevegelsenes kronikør. Han gikk inn i en svensk litterær fortellertradisjon, der også Sara Lidman, fra den samme Västerbotten-bygda, hørte hjemme. Begge brukte de det helt lokale som underliggende kart i fortellingene sine.

Enquist skrev om arbeiderbevegelsen, om idretten, om avholdsbevegelsen og om frikirkebevegelsen. Han frigjorde seg fra en strengt pietistisk oppdragelse. Og han bekjente seg til sosialdemokratiet, av og til under tvil.

Fra tidlig 1960-tall til inn på 2010-tallet skrev han romaner, skuespill, sakprosabøker, filmmanuskript, barnebøker og journalistikk. Han ble vidt oversatt, høyt prisbelønnet, og en populær gjest på litteraturarrangement i inn- og utland.

Gjennombruddsboka «Legionærene» kom på norsk i 1969. Med sin dokumenterende og spørrende holdning til virkelige hendelser ble den en inspirasjonskilde og igangsetter også for en yngre, norsk forfattergenerasjon. I de to originalt fabulerende romanene «Styrtet engel» (1985) og «Kaptein Nemos bibliotek» (1991) rendyrket Enquist det som skulle bli hans fortellermåte, en modernistisk, særegen legering av det selvbiografiske, det dokumentariske og det oppdiktede.

Han fikk også et stort norsk publikum, ikke minst etter den sensuelt-politiske «Livlegens besøk» (1999). Denne intimromanen gir en innlevende versjon av den korte, omveltende perioden sent på 1700-tallet da den tyske opplysningsmannen Struensee satte den danske konstitusjonen ut av spill. Romanen følger de faktiske historiske hendelsene, men tar seg store friheter i skildringen av det erotiske forholdet mellom Struensee og dronningen. Enquist ble en gang spurt om han kunne vite hva de elskende snakket om, og svarte «Nei, men jeg vet i hvilket hjørne av rommet sengen deres sto».

På 2000-tallet nådde de to selvbiografiske bøkene «Et annet liv» (2008) og «Lignelsesboken» (2013) en enda større leseskare. I begge bøkene jakter han skånselsløs og selvutleverende på underliggende kreftene i mennesket; seksualiteten, kjærligheten, destruksjonsdriften.

I tillegg til å være kunnskapsrik på områder som kunst, kultur, film, historie, politikk, religiøs vekkelse og sport, hadde Per Olov Enquist det man kaller «et vinnende vesen».

Han gjorde inntrykk på folk. Han var en høyreist, vakker mann. Som ungt høydehopptalent smøg han seg over 1,97 meter, og denne vadefuglaktige elegansen beholdt han nesten til det siste.

I samtaler med andre var han lydhør, vennlig og reflektert. Det humoristiske og selvironiske var aldri langt borte. Samtidig fantes det en ro rundt ham som var behagelig å være i. Han hadde evnen til å lokke fram det beste i andre.

Da han fylte 70 i 2004, stiftet forlaget hans, Norstedts, «Per Olov Enquists pris» som skulle gå til «en yngre forfatter som er på vei ut i verden». Som norsk jurymedlem i noen år observerte jeg grundigheten og entusiasmen han la i det å finne priskandidatene, men også den beundringen og ærefrykten prismottakerne møtte den gamle mesteren med.

Enquist var skandinavist og internasjonalist og bodde i flere omganger utenfor Sverige. I skandinavismens litterære glanstid på 1960-tallet var han en ledestjerne, mest lest og mest lyttet til. Og gjennom sitt særegne forfatterskap en som oppmuntret andre til å forfølge et eget prosjekt, bruke seg selv, finne sin egen stemme. Han var, som Espen Haavardsholm skrev i Klassekampen denne uka, blant «pionerskikkelsene i den rike, sosialt og politisk nyfikne og psykologisk dyptborende delen av den nordiske etterkrigsdiktningen.»

Enquist var intenst opptatt av det lille i det store, av hunder, og av barn. Han var rørende stolt av de to barnebøkene han skrev, i utgangspunktet for egne barnebarn.

Og inne i det kollektive er det enkeltmennesket som interesserer ham, drivkreftene, svik, overgrep, døden, og kanskje viktigst av alt, kjærligheten. I de store fortellingene om agitatorene og predikantene, om de nasjonale kriseøyeblikkene og brennpunktene for de vitenskapelige nyvinningene, er det menneskeskjebnene han løfter opp og fram, poetisk og brutalt.

Jeg tror at det også er enkeltpersonene, enestående og ynkelige i all sin menneskelighet, som danner opplyste punkter i en Enquist-lesers bevissthet. Og at det er det bisarre, lekent gnisset mot det faktiske, som tenner disse lyspunktene. Det være seg «monsteret» Pascal Pinon, med sitt ekstra hode, som også er hans kone Marie. Eller Ruth Berlau, med en gipsavstøpning av Bertolt Brechts skalle i en hatteeske. De befolker begge det unike universet som gjør «Styrtet engel» til en roman mange har snakket pent om denne uka.

Eller Marie Curie og hennes «skrekkslagne verdighet» i «Boken om Blanche og Marie» (2004). Hun mottok sin andre nobelpris i 1911, på tross av at akademiet – også i virkeligheten – hadde bedt henne utebli. Hennes intime brev til en elsker var blitt offentlig kjent.

Eller den dyptloddende betydningen av Västerbotten-guttens religiøse – og eneste – vokabular i beskrivelsen av den sentrale samleiescenen på det kvistfrie furugulvet i «Lignelsesboken».

Den som først har funnet veien inn i det enquistske universet kan risikere å utvikle en lystpreget trang til å finne ut mer om det bisarre og det faktiske, om tro og tvil, om kjærligheten og døden.

bokmagasinet@klassekampen.no