Lørdag 9. mai 2020 Anmeldelse

Kollektivt minne

UNIK: Annie Ernaux på bokmesse i Mexico i 2019. FOTO: ULISES RUIZ, AFP/NTB SCANPIX

Autofiksjon: Intensiteten og tankekraften i Annie Ernaux’ selvbiografiske ­romaner savner sidestykke i nyere europeisk litteratur.

ANMELDELSE

Ved å kombinere dagboksnotater og beskrivelser av private fotografier med skildringer av viktige samfunnsendringer, har Ernaux bidratt sterkt til den selvbiografiske bølgen. Édouard Louis har framhevet hvordan hun har inspirert ham og andre forfattere. Det er på høy tid at flere oppdager hennes romaner.

Hva gjør Ernaux unik? I hovedverket «Årene», som kom på fransk i 2008, beskriver Ernaux følelsen av å eksistere samtidig i flere øyeblikk av livet. Nåtid og fortid legger seg over hverandre uten å smelte sammen. For en kort tid gjeninntar hun alle tidligere utgaver av seg selv, skriver hun. Det er vakre setninger: «[D]en kollektive historien avspeiler seg på den individuelle erindringens lerret.» Ernaux’ metode er et slags vitenskapelig redskap for avdekking av personlige og kollektive minner, med bruk av romanformens emosjonelle kraft. Prosaen kan minne Marcel Prousts romaner. Ernaux’ form er mer fragmentarisk. Hennes bøker bygger i tillegg på erfaring med etterkrigstidas medie-teknologi og forbrukersamfunn.

Verkene henger sammen, med et nett av interne referanser. «Årene» samler trådene fra en oppvekst i arbeiderklassen i Normandie, fulgt av lektorutdannelse og arbeid sørøst i Frankrike, i et ekteskap med to barn, før Ernaux returnerer til en forstad til Paris, blir skilt og etter hvert bor alene. Jeg burde kanskje ikke innrømme det: Jeg blir trist av å lese Annie Ernaux’ romaner – neppe et godt argument for å lese bøkene. Hennes prosa virker sann på en samtidig nedslående og skjerpende måte. Ernaux insisterer på sammenhengen mellom erindring og begjær – kompakt uttrykt:

ROMANER

Annie Ernaux

Hendelsen

Årene

Oversatt av Henninge M. Solberg

Gyldendal 2020, 82 og 250 sider

I likhet med det seksuelle begjæret opphører erindringen aldri. Den knytter døde til levende, virkelige mennesker til oppdiktede, drømmen til historien.

I utgangspunktet er jeg skeptisk til å redusere de fleste sider ved mennesket til uttrykk for begjær, særlig seksuelt begjær, noe også Ernaux’ romaner inviterer til. Bruken av Freuds innsikter i fransk litteratur og teori kan true med å gjøre mennesket til et endimensjonalt drifts-vesen. Ernaux overbeviser likevel fordi romanene er forankret i konkrete sansninger, i detaljer: Fortelleren i «Årene» blar for eksempel i familiebilder. Hun innser at menneskene som betyr mest for henne, ikke fins samtidig. Hennes foreldre og besteforeldre er i en viss forstand alltid atskilt fra hennes barn og barnebarn. Generasjonene er kun knyttet sammen i kraft av at både seksuelt begjær og erindring finnes. Protesten mot forgjengelighet og glemsel gir fortellingen kraft. Lesningen gjør meg ikke bare nedstemt.

Ernaux’ nøkterne, lidenskapelige nedtegnelser av personlige erfaringer er nøkkelen til å forstå hvorfor romanene framstår som unike og viktige. Som mann, oppvokst i et annerledes, mer egalitært samfunn enn det franske, og født tjue år etter fortelleren i Ernaux’ bøker, har jeg sjelden lest prosa som til de grader samler tjukke beskrivelser av det jeg oppfatter som sentrale kollektive erfaringer. De kan være knyttet til teknologi, fra prevensjon til massemedier, eller til endrede forbruksmønstre, for eksempel framveksten av «hypermarkeder», enorme selvbetjeningsbutikker, som øker hastigheten i dagliglivets forvandlinger. Hun kan formulere seg glassklart, også om utopiens død: «[V]issheten om landets stadige fremgang fjernet lysten til å forestille seg den.»

Alt er filtrert gjennom en sansende kropp, et jeg, eventuelt formulert i tredje person, som hun, eller skiftende mellom kollektive vi og de, som i «Årene». Vekslingen mellom pronomener, og dermed mellom ulike perspektiver, er mesterlig utført. Intensiteten og tankekraften i hennes selvbiografiske romaner savner sidestykke i europeisk litteratur.

Ryktet om Annie Ernaux’ betydning som forfatter var lenge begrenset til franskkyndige. Romanen «Far» ble riktignok oversatt i 1985, «En lidenskap» kom på norsk i 1993. Men internasjonal berømmelse nådde Ernaux først i 2019, med nominasjonen til den internasjonale Man Booker-prisen for «Årene». Romanens utgangspunkt er et overblikk over forfatterens egne erfaringer i perioden 1941–2006. Den er om lag tre ganger så lang som mange av Ernaux’ øvrige romaner. De går gjerne tettere på enkelthendelser i den samme perioden. Slik sett er «Hendelsen» typisk, ved at den i naken og konsentrert form forteller om forfatterens illegale abort i 1963 – også den boka har politisk sprengkraft, lenge etter at abortloven ble endret.

Både «Hendelsen» og «Årene» virker – for en som ikke behersker fransk – godt oversatt av Henninge M. Solberg. Hun lar en del franske titler og referanser stå uten oversettelse. Per Buvik, som oversatte «Sommeren 58» for Mime forlag i fjor, valgte å forklare romanens kulturelle referanser i fotnoter. Det senker lesehastigheten, men øker kunnskapen.

Sandra Lillebø har levert intense, reflekterte etterord til «Årene» (ukas essay i Bokmagasinet) og «En lidenskap» (nyutgivelse, 2018). Buvik har i tillegg skrevet om den uoversatte «L’Occupation» i boka «Sjalusi uten grenser» (2016). Vi trenger mer av Ernaux’ litteratur på norsk, i tillegg til slike gode, kommenterende tekster.

tom.egil.hverven@klassekampen.no